tirsdag 30. november 2010

An Inconvenient Truth

LUKE: So you're getting ready for the party, huh?
APRIL: Yep.
LUKE: I can get you some real wrapping paper.
APRIL: Did you not see "An Inconvenient Truth"?
- Gilmore Girls episode 7.08




Hvis dette er propaganda er den godt laget. Hvis dette er sant er jeg fristet til å løpe naken gjennom gatene med armene i været og rope ”Verden går under!”.

Jeg har forstått at Al Gore er en dreven politiker (og for øvrig at verden sannsynligvis hadde vært et bedre sted om han hadde fått litt mer makt, og enkelte andre litt mindre). Han bruker alle essene han har i ermet for å fremme et budskap han tror på. Essene er ikke få, og jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt manipulert av fantastisk talekunst kombinert med visuelle hjelpemidler i stor skala. Jeg ser likevel ikke så mange gode grunner til å prøve å kjempe mot. Uansett hva du måtte mene om global oppvarming kan vi være enige om en ting; forurensing er ikke en god ting. Og alle får vel litt vondt inni seg når Al Gore sier at isbjørnene drukner?

Han sa også noe om at enkelte går direkte fra uvitenhet til oppgitthet og fortvilelse når han er ferdig med sin presentasjon av ragnarok. Så sa han noe om noe annet.

Jeg er herved overbevist om at Grønnland skal smelte, renne ut i havet, og skape en istid i Europa i løpet av mindre enn ti år. Dette kommer til å skje helt plutselig. Og det er min egen feil.

Her kan du se filmen og få det på samme måte.

mandag 29. november 2010

Jarhead

RORY: What is this?
LORELAI: Umm I'm just getting some of Luke's stuff together.
RORY: (Referring to an army-patterned miniskirt) This is Luke's?
LORELAI: No, this is mine. But I wore it with Luke when we went to see "Jarhead." I was trying to look kind of army, and something about the combination of the movie and the hot dogs at the Waterbury Cineplex made me sick in the parking lot, and Luke held my hair, and it was nice, and now I got to get rid of it.
RORY: Oh.
- Gilmore Girls episode 7.01


Jarhead: Noun. Slang for "Marine." Origin: from the resemblance to a jar of the regulation high-and-tight haircut. The Marine's head, by implication, therefore... also a jar. An empty vessel.

Filmen har med andre ord en god, og muligens passende tittel. Ikke fordi mennene er tomme glass, men fordi de like fullt forandrer seg som om det skulle være tilfellet.



En god film. Selv om jeg ikke vet alt for mye om emnet føler jeg at måten filmen er laget på, på en god måte trekker en parallell til det som skjer inni hovedpersonen. Og det som skjer med hovedpersonen virker som en realistisk beskrivelse av livet til en soldat. En soldat som er 20 år og dum nok til å skrive under på en kontrakt.

Det tok lang tid før situasjonens alvor gikk opp for meg. I begynnelsen har filmen hele tiden en mild, humoristisk undertone. Denne undertonen forsvinner bare langsomt, uten egentlig å bli erstattet av noe annet. Så er det plutselig ingenting igjen til å avbalansere de mørkere øyeblikkene.

Jeg tror det er viktig at denne filmen er basert på en bok fra en faktisk marinesoldat. Det gir filmen en autentisitet den ellers hadde hatt vanskelig for å oppnå. Det gir også historien et deterministisk preg, som i hvert fall får meg til å tenke at soldater bør ha bedre hjelp til psykisk helse når de kommer hjem, enn det denne mannen har fått.
















A man fires a rifle for many years. And he goes to war.
And afterwards he comes home.
And he sees that whatever else he might do with his life
build a house, love a woman, change his son's diaper
he will always remain
a jarhead.

And all the jarheads, killing and dying,
they will always be me.

We are still
in the desert.

Desperately Seeking Susan

RORY: So, are you gonna tell me what it is you two are fighting about?
LORELAI: I’m not fighting.
RORY: Okay, are you gonna tell me what it is you’re not fighting about that keeps you from talking to each other ever again?
LORELAI: What about Desperately Seeking Susan?
RORY: What about, my mother is two?
LORELAI: Never saw it – Angie Dickinson?
RORY: You’re impossible.
- Gilmore Girls episode 2.19


















Romantisk komedie alla 1985. En forstadsfrue med en selvopptatt og ikke spesielt pen ektemann kjeder seg med sitt eget liv. Heldigvis slår hun hodet, får hukommelsestap og blir forvekslet med den rebelske og rotløse Susan (Madonna). Hun møter fantastisk pene Aidan Quinn og har en helt samvittighetsløs affære med ham (også etter at hun får hukommelsen tilbake). Det er også helt i orden i en sort-hvitt verden. Og stort mer enn det er det vel egentlig ikke å si.

Det bør kanskje nevnes at jeg endelig oppnådde enn viss forståelse for at folk lot seg rive med av 80-tallets popkultur. Svaret er såre enkelt: Madonna. Sexy, rocka, 27 år gamle Madonna, som fikk meg til å ønske meg alt hun omga seg med - hele filmen gjennom.

onsdag 24. november 2010

View from the Top

LANE: It's just one false move, one misstep, and I'll ruin it. I'm still making mistakes, Rory. Example "a" - I'm pregnant. I can't be making mistakes when I'm a mother. I'm not the person I need to be to be able to do this. I'm not perfect yet. I'm so not perfect.
RORY: You don't have to be perfect. I mean, even Gwyneth Paltrow makes mistakes, like "Shallow Hal" and that other movie that nobody saw where she played a stewardess. So who's perfect? Nobody. Not even mothers.
- Gilmore Girls episode 7.02




Big hair, short skirts and service with a smile!

Morsom, ekstremt light og likevel underholdende. (Muligens bortsett fra hvis du er mann). Ikke akkurat kvalitet, men i sammenlikning med Coyote Ugly og en hvilken som helst annen romantisk komedie med LeAnn Rimes soundtrack holder den absolutt mål.

Det skjer vel egentlig ikke stort, men budskapet er ”reach for the stars” og ”intet er større enn kjærligheten”, alt på en gang. Det handler om å lengte seg bort, om å drømme stort og om å oppdage de sanne verdiene livet har å by på. Every good pilot needs a co-pilot.


Christina Applegate er alltid en vinner, - selv om det skal sies at dette ikke er hennes beste opptreden – og Gwyneth Paltrow gjør rollen som blond, men strebersk sørstatsjente riktig så overbevisende. Det kommer et tidspunkt i filmen der du faktisk ønsker henne hell og lykke i alle hennes bestrebelser (det er heller ikke så mange). Og som en jente fra den lille harrybyen Stavanger kjenner jeg meg faktisk litt igjen i å ønske seg mer enn en Toblerone fra den lokale taxfree’en.


Vi ler litt av passasjerer med flyskrekk, skjeløyde menn og sugemerker. Det kommer et trist øyeblikk der vår heltinne befinner seg et øyeblikk i limbo, før hun ledes på riktig vei av sin overmenneskelige mentor spilt av den alltid fantastiske Candice Bergen. Og wham-bam-thank-you-ma’am, vi har en happy ending som ikke kommer overraskende på noen.

Dette er en film du trygt kan se i bakrus :)

mandag 22. november 2010

Fame

NICOLE: Yeah, Lorelai, really, we can do all this.
LORELAI: No, you are our guests and you deserve to get what you're paying for.
LUKE: We're not paying.
LORELAI: No, no, but this is where you start paying - in sweat.
LUKE: What?
NICOLE: Fame, right?
LORELAI: Yeah, Debbie Allen. In sweat. I just loved how she said that.
- Gilmore Girls episode 3.19



…something..forever?

Jeg satt i timevis og ventet på den storslåtte opptredenen som jeg hadde forstått at denne filmen skulle være,- en slags maratonaction i fantastisk sang og dans. Det kom riktignok en riktig tone her og der, og det var flere av skuespillerne som kunne løfte foten over hodet, men bortsett fra det var det stort sett spandex og tights og en hel haug med mennesker som ikke helt visste hvor veien skulle gå. Sånn sett trekker filmen en ganske god parallell til 1980 generelt.

Rask oppsummert kan filmen beskrives som en alt-i-ett sesong av Beverly Hills 90210, der alle tenkelige ungdomskontroverser og problemer blir tatt opp. Har du sett alle ti sesongene vet du at dette kan bli litt mye. Særlig når det er most inn i to timer sammen med en kombinasjon av puddelrocksveis, ghetto blastere og kviser du skal lete lenge etter å finne maken til. Vi har alt fra enkle problemer som å finne seg selv og sin egen identitet, til tverkulturelle forhold, tenåringsgraviditet, homofili, fattigdom, lese-og-skrive vansker, alkoholproblemer og ikke minst "nakenhet foran kamera: ja eller nei?".




Jeg TROR det er meningen vi skal sitte igjen med en følelse av å kunne mestre alt. Det gjør jeg på mange måter også, men mest fordi jeg så hele filmen og motstod fristelsen til å midtveis løpe en runde rundt huset i håp om å bli truffet av en bil og dermed slippe å se resten. Det stemmer; jeg er herved blitt usammenhengende. Akkurat som filmens plot.

…og med referanse til bildet under: ja, den ene er en mann.




















Takk Gud for at det er over!

Bonnie and Clyde

Lorelai is questioning Luke on what movies he's seen because they are planning to rent å movie

LUKE: Just get anything, please.
LORELAI: "Chinatown"?
LUKE: Anything at all.
LORELAI: "Bonnie and Clyde"?
LUKE: A video game would be nice also.
LORELAI: "It Happened One Night"? "His Girl Friday"? "Treasure of the Sierra Madre"? "Diner"?
LUKE: I saw "Mr. and Mrs. Bridge."
LORELAI: Oh. My house, eight o'clock. We have such work to do.
- Gilmore Girls episode 4.05






Faye Dunaway og Warren Beatty er ikke bare et ekstremt pent par. De er også gode skuespillere som har en fantastisk kjemi. Det er disse to som ene og alene løfter filmen fra ”uinteressant, med banjomusikk” til ”sjarmerende, overraskende og spesiell”.

Filmen Bonnie and Clyde var noe helt annet enn jeg hadde forventet meg. Mest fordi jeg ikke egentlig kjente historien den er bygget på, men hadde et litt forvrengt bilde av det beryktede paret. Et bilde skapt av popkultur referanser og Jay Z sanger blir altså sjelden komplett.

Det viktigste jeg lærte av filmen var at Bonnie og Clyde ikke opererte alene, men sammen med en gjeng idioter. Det er tydelig at de hadde klart seg mye bedre uten det imbisile vedhenget bestående av C.W., Clydes bror Buck og hans kone Blanche (som ikke kan beskrives som noe annet enn hysterisk og shrill). Blanche beviser en gang for alle at kvinnemennesker i 30årene var de mest irriterende i historien, og at det er jammen godt menn har fått retten til å si ”ta deg sammen”. Sammen er ihvertfall de tre vedhengene (nesten) egenhendig ansvarlig for det brutale drapet på et av historiens mest romantiserte par. Muligens skal også pressens makt ha noe av skylden. Jeg sitter igjen med en tanke om at dumhet er den verste formen for ondskap. Den lar seg ikke stanse. Dette gjelder for begge sider av saken.

Filmen er også interessant i et filmhistorisk perspektiv. Da den utkom i 1967 brøt den med mange normer innenfor den tidens film i forhold til sex og vold, og regnes den dag i dag for å ha en av historiens blodigste endinger. Det er på grunn av dette at filmen regnes som en milepæl for starten på det nye Hollywood, som vi i dag kjenner så alt for godt.


En av de tingene jeg likte best ved filmen var opplesningen av Bonnie Parkers dikt. Disse ga karakteren hennes i filmen en dybde den ellers ville manglet, og gjorde at hun plutselig var menneskelig og mye lettere å relatere seg til. Her er slutten på diktet hennes ”The Trail’s End”:

Some day they'll go down together;

They'll bury them side by side;

To few it'll be grief--

To the law a relief--

But it's death for Bonnie and Clyde.

Titanic kan gå og legge seg. Dette er herved min nye go to film når det kommer til tragedie og romantikk.

tirsdag 16. november 2010

Autumn in New York

DEAN: So, uh, compromise.
RORY: What?
DEAN: You go look at the astronomy section, we’ll go see Lord of the Rings, and on the way home we’ll rent Autumn in New York and mock it for the rest of the afternoon.
RORY: With full-on impressions?
DEAN: With full-on impressions.
RORY: Deal.
- Gilmore Girls, episode 2.15

Kysse, gråte, kysse, gråte, kysse og gråte samtidig, juletre, life lesson, rulletekst med hviskesynge stemningsmusikk. Ingen trenger se denne filmen for å vite hvordan den ender. Til og med Richard Gere ser ut til å ha blitt tynn i håret. For komplett handlingsreferat, se billedserien under.






mandag 15. november 2010

American Gigolo – The Ultimate Chick-flick

LORELAI: Excellent. Now, we are about to commence the first leg of our evening. Our dear friend Lane is about to get married, and it is our job to make sure we give her one night and one headache she will never forget!
LANE: Hear, hear!
LORELAI: Now, our first stop is the Black, White and Read Bookstore, where we will sneak in our booze and our treats and proceed to get drunk and watch tonight’s feature, American Gigolo!
SOOKIE: Featuring a little full-frontal from Mr. Gere himself.
LORELAI: All right! Let’s go to the movies!
- Gilmore Girls episode 6.19



Denne filmen har alt! Krim, romantikk, selvoppofrelse, resignasjon, motetabber, drama, kjææærlighet og ikke minst mannlig nakenhet. Alt sammen så gjennomført mislykket at det er en fornøyelse å gjøre narr av. Selvsagt bortsett fra den mye omtalte nakenheten. Richard Gere er nemlig ikke som god vin, men snarere tidløs, og smaker god årgang selv i 80–tallets grelle fargeskjær. Den nye tv serien Hung, som går på NRK om dagen, har mye å lære av denne filmen.

Dialogen i filmen er det ikke mye å si om, annet enn at den generelt er ufattelig dårlig. Særlig den ”tøffe” Detective Sunday er en fornøyelse å se på. En mesterlig kombinasjon av et elendig manus og dårlig skuespill. Jeg må også smile over den romantiske problematikken ved å date en gigolo: ”When we make love you go to work. I can’t give you any pleasure.” Kjempeproblematisk.

Spenningsnivået som følger med filmens mordgåte når ikke akkurat stormfulle høyder for min del, men det er heller ikke noe jeg savner. Skurken er akkurat passe slem, urettferdigheten akkurat passe drøy og løsningstvisten akkurat passe opplagt. Denne filmen kan med andre ord følges selv etter en halv kartong vin. Gjerne i godt selskap.

Hvem Lauren Hutton (den kvinnelige hovedrollen Michelle) er har jeg ingen anelse om, og det var det tydeligvis ingen utover 80-tallet som brydde seg om å finne ut av heller. Hennes skuespillerkarriere har simpelthen forduftet etter hennes lite imponerende innsats i denne filmen. Så var det også forfriskende å se den mannlige hovedrollen være midtpunktet uten sidestykke i en romantisk komedie for en gangs skyld.

Og er ingenting av dette nok til at du kan more deg, kan du kanskje likevel finne glede i at American Gigolo utkom i 1980, fortsatt i synthesizerens morgen. Du vet hva det betyr? Full guffe med synth hver gang det skjer noe i spekteret middels- til veldig dramatisk. Jeg smilte ihvertfall hver gang, bare av denne enkle effekten.

Så: i tillegg til å sette vår alles kjære Pretty Woman i et nytt lys, er altså American Gigolo i seg selv legendarisk, og også mye større i underholdningsverdi.

Frem med vinglassene jenter!

lørdag 13. november 2010

Annie Hall

LORELAI: My mood is fine.
RORY: You’re still mad at Sherry.
LORELAI: No, I’m fine, and I’m fine to drive. Although sometimes, when I’m driving and it’s dark like this, I get the sudden urge to turn the wheel into oncoming traffic.
RORY: No, do not do Duane from "Annie Hall!"
LORELAI: I can see the flames, I can smell the smoke. . .
RORY: I hate this bit.
- Gilmore Girls episode 3.06






Dette er en film som får meg til å ønske singeltilværelsen velkommen med åpne armer. Etter å ha fordøyd filmen i noen timer sitter jeg igjen med følgende: forhold er slitsomt og går hånd i hånd med et forferdelig sexliv. Annie Hall er kanskje en god film, men personlig synes jeg faktisk den ble litt for virkelighetstro. Du forventer ikke å vri deg i stolen i halvannen time når du setter på en romantisk komedie. Men dette beviser muligens bare Woody allens geni.

Både Alvy Singer (Woody Allen) og Annie Hall (Diane Keaton) er like irriterende som de er sjarmerende. På hver sin måte selvsagt. Og i kombinasjon blir de til tider uutholdelige. Alene tror jeg at jeg kunne finne Annie Halls klønete og vimsete personlighet litt elskverdig, og det er ingen tvil om at hennes litt mislykkede og sammensatte klesstil hadde vært et interessant eksperiment å replikere. Hun er på mange måter som andre heltinner både før og siden. En 70’talls versjon av Audrey Hepburns Holly Golightly og Molly Ringwalds Andie Walsh. Det er noe med damer som bruker hatt.

Med et enestående manus, fantastiske skuespillere og Woody Allens helt spesielle nevrotisisme til å fargelegge regien, burde Annie Hall være en fornøyelig opplevelse fra ende til annen, men jeg klarer ikke glede meg.

Til tider virker filmen nesten som en lang oppramsing av gode replikker, og det er i så henseende ingen tvil om at Woody Allen (sammen med Marshall Brickman) har et talent skjult bak alle nevrosene. Skulle du noensinne være i mangel for ord når det kommer til livet, kjærligheten eller penismisunnelse er denne filmen definitivt stedet å hente inspirasjon og visdom. Disse kan for øvrig sies å være filmens hovedtema. Ihvertfall hvis vi bytter ut penismisunnelse med en mer generell form for navlebeskuende psykoanalyse. I Woody Allens verden er det nemlig nødvendig for helt (eller nesten) normale mennesker å gå til psykolog fem ganger i uken i femten år uten fremgang.

Annie: So I told her about, about the family and about my feelings towards men and about my relationship with my brother. And then she mentioned penis envy. Do you know about that?
Alvy: Me? I'm, I'm one of the few males who suffers from that...
Annie: She said that I was very guilty about my impulses towards marriage and children. And then I remember when I was a kid how I accidently saw my parents making love.
Alvy: Really. All this happened in the first hour? That's amazing. I'm off fifteen years. You know, I have nothing like that.
Annie: I told her my dream and then I cried.

Og slik holder de på, i noe som virker som en liten evighet, og diskuterer film og litteratur og seksuelle problemer. Særlig seksuelle problemer. De seksuelle problemene blir diskutert i så stor grad, og til så liten nytte at jeg har fått ny tro på å skyve ting under en stol og la dem bli der. Og jeg skal bli psykolog?

Filmen har også sine små, søte, romatiske øyeblikk, men det eneste jeg kan huske er faktisk at det skal kokes hummer, og at det er et helvetes rot (unnskyld språket).

Filmen avsluttes med en slags forklaring på elendigheten der Alvy ordlegger seg slik:
Alvy: I thought of that old joke, y'know, the, this... this guy goes to a psychiatrist and says, "Doc, uh, my brother's crazy; he thinks he's a chicken." And, uh, the doctor says, "Well, why don't you turn him in?" The guy says, "I would, but I need the eggs." Well, I guess that's pretty much now how I feel about relationships; y'know, they're totally irrational, and crazy, and absurd, and... but, uh, I guess we keep goin' through it because, uh, most of us... need the eggs.

Det eneste jeg egentlig sitter igjen med er følgende beskrivelse av filmens forhold, og mitt fornyede litt desillusjonerte syn på forhold generelt:
”You only give me books with the word death in the title.”

onsdag 10. november 2010

Charlies Angels: Full Throttle

[Lorelai and Sookie are sitting at the table going over paperwork. Michel is seated on the floor in front of the TV.]
LORELAI: Michel, you've been setting that machine for 20 minutes now.
SOOKIE: The man can't live without his dog show.
MICHEL: Ugh. I could just kill my cable provider. "No Westminster dog show, but please enjoy Charlie's Angels: Full Throttle 24 hours a day."
- Gilmore Girls episode 4.16







Litt i tvil om hvor mye jeg skal gidde å skrive om denne litt over to timer lange musikkvideo liknende spillefilmen. For filmen har virkelig alle elementene som trengs for å lage en helt ok musikkvideo. Damene er både pene og sexy, og som seg hør og bør er de ihvertfall halvparten av tiden ikledd kostymer jeg bare kan anta er kjøpt hos en variant av Kondomeriet med litt større varelager. Jeg tror rumpa til Cameron Diaz fikk like mange nærbilder som ansiktet hennes. Helt ærlig.

Videre består filmen av forskjellige danserutiner til gamle slagere som Hammertime, komplett med et vovet innslag av Pussycat Dolls som danser(?) iført nettingstrømper, undertøy og ridepisk til temaet fra Pink Panther. Denne Charlies Angels filmen har også tatt en merkelig og litt vågal vending med tanke på casting. Jeg refererer blant annet her til at Bruce Willis har en rolle i filmen på knapt to minutter (hvis vi legger godviljen til), mens Matt LeBlac har en av de mannlige hovedrollene. Men dette er kanskje snobberi fra min side.

Parodiering virker som et gjennomgående tema i filmen, og dette blir gjort særlig tydelig i en scene der jentene er utkledd som Crime Scene Investigators. Dessverre er det ikke alltid like tydelig om actionscenene er ment å være morsomme, eller om dette er en uheldig bivirkning av at det var så ufattelig morsomt å spille inn filmen. (Se rulleteksten). Filmen virker på meg som en fullstendig gjennomført parodi på The Matrix, Kill Bill og ellers alle filmer med raske biler, helter i fritt fall og store eksplosjoner. Det kunne bare vært fint om det så litt virkelig ut.

Superskurken Demi Moore var likevel et lyspunkt. Igjen er det bare synd at hun ikke får briljere før helt i slutten av filmen, og bare for en kort stund.

Dersom det finnes en følelsesmessig undertone i filmen er den godt skjult, og det frister heller ikke særlig å begynne å lete.

Dette er en verden fylt med fart, moro, halvnakne damer og motorsykler. Det er en verden med sin helt egne logikk, og kan man reglene kan man heller ikke feile. Dessverre kan ikke jeg reglene og det blir dermed dirkete umulig å følge heltinnenes raske deduksjoner frem mot mysteriets løsning. Underholdende? Ja. Interessant? Kan kanskje diskuteres.




Dette er en film du setter på som bakgrunnsunderholdning en varm sommerdag. Så trenger du ihvertfall ikke skifte kanal i reklamepausene på MTV.
Enough said.

tirsdag 9. november 2010

2001: A Space Oddyssey

CHRISTOPHER: Excuse me - one Compact Oxford English Dictionary please.
ANDREW: Ok.
RORY: Dad no, it costs a fortune.
CHRISTOPHER: You need something to remember this visit by.
ANDREW [bringing a very large and heavy book]: Here you go.
CHRISTOPHER: Holy mother. This is the monolith from 2001.
- Gilmore Girls episode 1.15






Ærlig talt: om jeg aldri ser en annen film om en mystisk sort monolitt igjen er det helt i orden for meg. Likevel må 2001: A Space Odessey ses. Helst flere ganger. Om enn bare for å forstå David Bowies inspirasjonskilde til albumet Space Oddity, som i min mening også er filmens sanne tittel. Det er nemlig ikke mye av innholdet i denne filmen jeg ikke finner en smule merkelig. Dobbel nektelse :)

Med tanke på at filmen utkom i 1968 er den usedvanlig godt laget. Allikevel satt jeg de første tyve minuttene av filmen og ønsket meg eg sidemann slik at jeg kunne si ”vekk meg når det skjer noe”. Det er nemlig først etter omkring tyve minutter det introduseres noen form for replikker. Frem til dette tidspunktet har filmen omhandlet menneskeliknende aper og en del filming i rommet både i og utenfor romfartøy, alt sammen tilsatt en heftig dose klassisk musikk. Og klassisk musikk til bilder kan jeg altså få nok av. Tydeligvis.

Filmen er inndelt i fire deler. Den starter for millioner av år siden og viser et samfunn med menneskeliknende aper. Det er her den mystiske monolitten dukker opp for første gang. Og når jeg sier dukker opp er det nettopp det jeg mener. Plutselig en morgen står den godt plantet i bakken som om den alltid har vært der. Andre del flytter oss millioner av år fremover i tid, til den ekspedisjonen som oppdager monolitten begravd på månen og ser dette som bevis på at det en gang må ha fantes liv her. Monolitten sender her ut et kraftig radiosignal rettet mot Jupiter, som leder oss inn i del tre ”18 måneder senere” og The Jupiter Mission. Et mannskap og en tenkende og snakkende datamaskin er sendt mot Jupiter for å følge radiosignalet og finne hva det var rettet mot. Her blir problematikken med kunstig intelligens tatt opp, og filmen når nye, og noe skrekkfilmartede høyder. Det siste og avsluttende kapittelet er kalt Jupiter and Beyond the Infinite. En tilsvarende monolitt som den funnet på månen blir oppdaget i banen rundt Jupiter. Bowman, den eneste overlevende fra The Jupiter Mission forsøker å nærme seg den i en romsonde og det er her syretrippen slår inn. Alt fra dette punktet av må jeg helt ærlig innrømme at gikk langt over hodet på meg. Bowman blir sugd inn i et fargespill og mystisk utenomgjordisk landskap, og alt publikum ser er vekselvis lysende farger og figurer og et nærbilde av Bowmans vettskremte øye.

Så blir det enda verre. Tilsynelatende er vi tilbake i en eller annen form for virkelighet. Vi ser Bowman se seg selv fra forskjellige perspektiver, mens han blir sprangvis eldre. Til slutt ligger han som gammel mann i sengen sin. Her finner monolitten det for godt å dukke opp igjen, og den gamle Bowman blir forvandlet til et foster i en lysende kule. Et stjernebarn som overser jorden fra rommet. Det er ikke til å unngå å få med seg at dette fosteret, og jordkloden sett fra rommet har en slående likhet som er nesten vakker. Kanskje var dette hele poenget?

2001: A Space Odyssey tar opp mange interessante tema. Fra menneskets evolusjon, utenomjordisk liv og teknologi til problematikken med kunstig intelligens, fravær av emosjoner og moralsk rett og galt omkring dette. Filmen kan til tider være slitsom, og den anbefales på det sterkeste å ses i godt selskap fremfor alene, men: den anbefales.

Det finnes en uendelig mengde tolkninger av både filmens handling og monolittens mening, men det eneste som egentlig er klart av filmen er at monolitten spiller en rolle først for apenes utvikling, og så for menneskets. Den siste replikken i filmen omhandler monolitten og konkluderer med følgende: "Its origin and purpose still a total mystery".


mandag 8. november 2010

16 Candles og mysteriet Molly Ringwald

LORELAI: Then I turned to Taylor, and I said: "Taylor Doose, if you don't put us back on the map, it will be Molly Ringwald giving her underwear to Anthony Michael Hall and he shows it to a roomful of boys who've all paid a dollar to see it."
- Gilmore Girls episode 6.06





80-talls fenomenet Molly Ringwald er og blir en gåte. Hun har riktignok en viss sjarm med sine lange lemmer, utstående lepper og rødhårede guttesveis, men lenger enn det tror jeg ikke det er mulig å strekke seg. Hvordan det er mulig å sammenlikne henne med tidligere generasjoners Audrey Hepburn kommer jeg nok aldri til å forstå. Så var jeg heller ikke seksten år i 1984.




For det er nettopp det filmen handler om. Dagen Samantha Baker (Molly Ringwald) fyller seksten år, og videre om hennes forelskelske i den (muligens ikke?) uoppnåelige Jake. Komplett med et sammensurium av biroller og parallellhistorier som kan få selv en dreven multitasker til å miste fokus. Jeg nevner i fleng: Jake og Carolines skrantende forhold, Samanthas søsters kommende bryllup og forberedelsene der omkring, en gjeng med navnløse nerder (deriblant Anthony Michael Hall) og deres søken etter …gud vet hva egentlig? – for ikke å glemme den kinesiske utvekslingsstudenten Long Duk Dong på eventyr i Amerika. Den siste rollen må forøvrig betegnes som noe rasistisk, og minner i grunnen litt om Holly Golightlys husvert til tross for at det i det minste her er brukt en etnisk asiater. Problemet med det brede spekteret av karakterer å følge er ikke at historiene er for kompliserte, men heller at de kan bli litt slitsomme til tider. Dette kan også være en bi-effekt av de irriterende – og insisterende - lydeffektene filmen er full av.

16 Candles er med andre ord ikke alltid like morsom. Den har likevel sine lyse øyeblikk, og sett med lyden av kan det være underholdende å følge med på moten alene. Det blir nesten nostalgisk å minnes om tiden det fantes egen telefonlinje til jenterommet, polaroid kameraer og floppy discs (disketter). Selv om filmen er fylt til randen med klisjeer (som seg hør og bør for en tenårings - romantisk komedie) er det likevel noen av dem som fungerer. Familiedynamikken hos familien Baker sitter som et skudd, og både den overfladiske storesøsteren, den irriterende lillebroren, den søte pappaen og de misforståtte besteforeldrene virker autentiske.

Grandma Helen: Oh Sam, let me take a look at you. Fred, she's gotten her boobies.
Grandpa Fred: I better get my magnifying glass. Ha Ha Ha.
Grandma Helen: Oh, and they are so PERKY.
[reaches to cup them]
[cut to:] Samantha lying on her bed
Samantha: I can't believe my grandmother actually felt me up.

Min favorittscene er definitivt bryllupet til Samanthas søster. Mesterlig spilt av Blanche Baker males et bilde av mange fremtidige år i et halvseriøst ekteskap mens bruden må ta seg en pustepause på vei ned alteret og vrenger av seg både strømper og underskjørt på kirketrappene. Den viktigste scenen er nok likvel helt klart den Lorelei refererer til i sitatet øverst på siden, som viser at livet er like komplisert i alle aldre og at ingen god gjerning går ustraffet.



Og til slutt er lærepengen at å sende lapper i skoletimen når du er seksten år har alltid vært, og vil forbli en risikosport. Som noen ganger lønner seg ;)








Og sangen Happy Birthday:
http://www.youtube.com/watch?v=hLmXAqNOqeA

søndag 7. november 2010

Prosjektstart: Uke 45

Filmene denne uken er valgt litt tilfeldig etter hva jeg har i samlingen min. Filmene i uke 45 vil bli:
















Charlie's Angels Full Throttle














Annie Hall













2001: A Space Odyssey





















16 Candles



Her bør det jo være noe for enhver smak, og jeg gleder meg faktisk til å komme i gang!

Stay tuned :)

Filmlisten


Her er listen over filmer. Dette er bare et utkast og listen vil bli redigert etterhvert. Noen titler kan være feil, og enkelte steder står flere filmer under en tittel. Jeg er klar over at det helt sikkert er noen filmer som mangler, så om det er noe som stikker seg ut må dere gjerne gjøre meg oppmerksom på det. Så langt inneholder listen ihvertfall følgende:

16 Candles
2000 Year old man
2001
3 Days
8 mile
9 1/2 weeks

A Beautiful Mind
AI
Alive
All About Eve
All the President's Men
American Gigolo
American in Paris
Amistad
An Affair to Remember
Animal House
Annie Hall
Apocaplypse Now
Arthur
Attica
Autumn in New York

Babe
Babe II
Bad Seed, The
Bambi
Banger Sisters
Basic Instinct
Batman
Battlestar Galactica
Ben Hur
Benji
Bewitched
Billy Jack
Blades of Glory
Blood on the Highway
Blue Crush
Blue Lagoon
Bob & Carol & Ted & Alice
Bonnie & Clyde
Boogie Nights
Breakfast at Tiffany's
Breakfast Club, The
Breaking Away
Bride of Chucky
Bridge On The River Kwai
Brigadoon
Bring Me the Head of Alfredo Garcia
Bringing up Baby
Brokeback Mountain
Brown Bunny, The
Bugsy Malone
Bull Durham
Bye Bye Birdie
Byron

Cabaret
Cabin Boy
California Suite
Captain Corelli's Mandolin
Casablanca
Champ, The
Charlemagne: Holy Barbarian
Charlie's Angels Full Throttle
Chinatown
Christine
Cinderella
Citizen Kane
Cocktail
Cocoon
Coming Home
Cool Hand Luke
Courtship of Eddie's Father, The
Crimes & Misdemeanos
Crossroads
Crucible, The

Damned, The
Dances with Wolves
Dangerous Liasons
Das Boot
Dead Calm
Dean Martin Roast Don Rickles
Deerhunter, The
De-lovely
Desperately Seeking Susan
Detective, The
Dick Tracy
Dig
Diner
Dirty Dancing
Divine Secrets of the Ya-Ya Sisterhood
Dog Day Afternoon
Dr. Dolittle
Driving Miss Daisy
Duece Bigalow
Dumbo

Easter Parade
Ed Wood
Edward Scissorhands
Electric Boogaloo
Endless Love
Endless Summer
Enter the Dragon
Erin Brockovich
Everest
Exorcist, The

Fair Pentitent, The
Fame
Farenheit 9.11
Fast & the Furious, The 1, 2 & 3
Fatal Attraction
Fatso
Ferris Bueller's Day off
Fiddler on the Roof
Final Destination 1, 2 & 3
Firestarter
Flashdance
Fletch
Fly, The
Footloose
For Keeps
Forty-Year-Old Virgin
Freaky Firday
Fried Green Tomatoes
From Here to Eternity
Funny Face
Funny Girl

G.I. Jane
Gaslight
Ghost
Ghostbusters, The
Gigi
Girl, Interrupted
Glitter
Godfather, The
Gone with the Wind
Good Morning Vietnam
Good Night & Good Luck
Good Ship Lollipop
Goonies, The
Gray Gardens
Grease
Great Santini, The
Grinch Who Stole Christmas, The
Guys and Dolls

Hairspray
Hamlet
Hannibal Lector 5 movies
Happy Gilmore
Hardbodies
Harold & Maude
Harvey
Heathers, The
Heidi
High Noon
His Girl Friday
Hitch
Hoosiers
Hudson Hawk

Ice Castles
Inconvenient Truth, An
Inherit the wind
Into the Woods
Invasion of the Bodysnatchers
Ironweed
Ishtar
It Happened One Night

James Bond 22 Movies
Jarhead
Jerk, The
Joe vs. the Volcano
Joseph and the Amazing Technicolor Dreamcoat
Julia

Karate Kid
Ken Burns Documentary
Kill Bill 1 & 2
Kujo

La boheme
Lady & the Tramp
Lake House, The
Last Tango in Paris
Legend of Bagger Vance, The
Les Miserables
Little House on the Prairie
Little Man Tate
Little Rascals, The
Lord of the Rings
Love in the Afternoon
Love Story

Mad About Ballroom
Magnolia
Marathon Man
March of the Penguins, The
Mary Poppins
Mask, The
Master & Commander
Matrix, The
Midnight Express
Midsummer Night's Dream
Milton, John
Misery
Mission Impossible
Moment by Moment
Mommie Dearest
Money Pit, The
Monster
Moose Murders
Mr. & Mrs. Bridge
Mr. Baseball
Music Man, The
Mystic Pizza

National Velvet
Nell
Network
Norma Rae
Not Without my Daughter

Officer & a Gentleman
Old Yeller
Open Water
Othello
Out of Africa
Outsiders, The

Paper Moon

Parent Trap, The
Passion of the Christ
Philadelphia Story
Pleasantville
Pippi Långstrump
Poseidon Adventure, The
Postman, The
Power of Myth, The
Primary Colors
Princess Bride, The
Producers
Psycho
Purple Rain
Pursuit of Happyness, The

Rainman
Rent
Reversal of Fortune
Richard III
Riding the Bus with my Sister
Risky Business
River Wild, The
Rocky Horror Picture Show, The
Room with a View
Rosemary's Baby

Sabrina
Saint Elmo's Fire
Sandra Oh
Saturday Night Fever
Saw II
Schindler's List
Seventh Samurai
Shaft
Shakespeare in Love
Shallow Hal
Shane
Shanghai Express
Shining, The
Shoah
Showgirls
Sid & Nancy
Silent Movie
Silkwood
Singing in the Rain
Sixth Sense, The
Sleeping Beauty
Snakes on a Plane
Snow Dogs
Sophie's Choice
Sound of Music, The
Speed
Star Wars
Sting, The
Streetcar Named Desire, A

Taboo Broadway Show
Taxi Driver
Terms of Endearment
Them
This is Spinal Tap
Thomas Crown Affaird, The
Titanic
Treasure of the Sierra Madre
Turning Point

Untouchables, The
Urban Cowboy
Valley of the Dolls
View from the Top

Waiting for Godot
Waiting for Guthman
Wall Street
Way We Were, The
Welcome to the Dollhouse
West Side Story
Whatever Happened to Baby Jane
Who's Afraid of Virginia Woolf?
Willy Wonka & the Chocolate Factory
Wizard of Oz, The
Woman Under the Influence, A
Working Girl

Xanadu

Yearling, The
Young Frankenstein
You're a Good Man Charlie Brown