mandag 11. april 2011

The Brown Bunny

LORELAI: What are you gonna write?


RORY: I don't know. What I think, I guess.


LORELAI: Really.


RORY: Well, apparently, that's what was missing from my other pieces - my opinions, so. . .


LORELAI: Well, if you want my opinion, that end curtain came down way too slowly.

RORY: I'll try to work that in.

 Man oh man. If Vincent Gallo could just see this, he'd feel a whole lot better about "Brown Bunny."
- Gilmore Girls episode 4.08




Her har du en regissør blottet for hensyn til publikum. I en hel time veksles det mellom mikrofonstøy (lydredigering er da også tidkrevende og unødvendig), jazz, merkelig kameravinkling (les her: hovedpersonen filmes eksempelvis fra midt på låret til midt på overkroppen) og lange (LANGE) sekvenser med åpen landevei sett fra førersetet. I det minste er Vincent Gallo (hovedperson og regissør) en ok pen mann. Ellers tror jeg ærlig talt ikke jeg var kommet gjennom dette.

Jeg startet med friskt mot jeg. Tenkte at jeg nok – som fullblods europeer - hadde gode sjanser for å mene dette var en riktig så god film. Og jeg hater den. Jeg hater den intenst i en times tid, mens det gradvis går opp for meg at jeg kan skimte en slags visjon fra Gallos side. ”Den når dessverre ikke helt frem”, tenker jeg så.

Det er her vendepunktet kommer. Plutselig dukker Chloë Sevigny (Daisy) opp på skjermen, og det utspiller seg et hjerteskjærende mellommenneskelig drama der alle de merkelige kameravinklene og lydinnstillingene gir total mening. En kort stund er vi over i noe som kun kan beskrives som porno (av den bedre sorten etter min mening, og bør vel dermed også understrekes). Dette er likevel helt nødvendig og faller dessuten naturlig inn i resten av filmen. Til slutt slår Gallo livets realiteter og alle menneskelige feil og mangler i bordet. Jeg ender med å sette pris på mikrofonstøyen og synet av den lange, åpne landeveien vi til slutt vender tilbake til. I løpet av den halve timen som er filmens slutt blir hele min stemning snudd på hodet, og jeg tror ikke jeg kan annet enn å anbefale denne merkelige, forferdelig personlige filmen.

- Do you remember the time you bought me the really big chocolate bunny? lt was so big. l ate it in like an hour and got really sick and threw up. You kissed me anyway.

From Here to Eternity

DEAN: Is Taylor behind me?
RORY: No. [they kiss; a noise interrupts them]
DEAN: What? Taylor? [he turns around to look] Jess.
JESS: Sorry to intrude.
DEAN: Then why did you?
JESS: Well, you’re having your vertical From Here to Eternity moment right in front of the super glue.
- Gilmore Girls episode 2.13





Ah de gode gamle dager. Man blir litt nostalgisk når kvinner kan være kvinner og holdes litt fast, mens menn med overbevisning og autoritet sier ting som - I never like to disturbe a man when he’s drinking. Den typen godbiter er denne filmen full av. Den er også full av andre typer godbiter både for det mannlige og kvinnelige publikum. Blant kjente navn kan det nevnes Montgomery Clift, Donna Reed, Frank Sinatra, Deborah Kerr og Burt Lancaster.

Muligens er det sort-hvitt formatet som gjør det, men jeg tar meg i å miste tråden en gang imellom og tenkte ”Hvem er han igjen?”. Muligens er det det faktum at jeg ser filmen rimelig semi-fokusert, på en relativt liten skjerm, mens jeg prøver forgjeves å holde meg våken etter en lang deg på lesesal. Kan du bære over med 50-tallets noen ganger litt overspilte og halv-hysteriske kvinner, fortjener denne filmen en mer helhjertet sjanse enn jeg ga den. Slutten var faktisk rimelig god (om enn litt ulykkelig) – andre gang jeg så den.