The Brown Bunny

LORELAI: What are you gonna write?


RORY: I don't know. What I think, I guess.


LORELAI: Really.


RORY: Well, apparently, that's what was missing from my other pieces - my opinions, so. . .


LORELAI: Well, if you want my opinion, that end curtain came down way too slowly.

RORY: I'll try to work that in.

 Man oh man. If Vincent Gallo could just see this, he'd feel a whole lot better about "Brown Bunny."
- Gilmore Girls episode 4.08




Her har du en regissør blottet for hensyn til publikum. I en hel time veksles det mellom mikrofonstøy (lydredigering er da også tidkrevende og unødvendig), jazz, merkelig kameravinkling (les her: hovedpersonen filmes eksempelvis fra midt på låret til midt på overkroppen) og lange (LANGE) sekvenser med åpen landevei sett fra førersetet. I det minste er Vincent Gallo (hovedperson og regissør) en ok pen mann. Ellers tror jeg ærlig talt ikke jeg var kommet gjennom dette.

Jeg startet med friskt mot jeg. Tenkte at jeg nok – som fullblods europeer - hadde gode sjanser for å mene dette var en riktig så god film. Og jeg hater den. Jeg hater den intenst i en times tid, mens det gradvis går opp for meg at jeg kan skimte en slags visjon fra Gallos side. ”Den når dessverre ikke helt frem”, tenker jeg så.

Det er her vendepunktet kommer. Plutselig dukker Chloë Sevigny (Daisy) opp på skjermen, og det utspiller seg et hjerteskjærende mellommenneskelig drama der alle de merkelige kameravinklene og lydinnstillingene gir total mening. En kort stund er vi over i noe som kun kan beskrives som porno (av den bedre sorten etter min mening, og bør vel dermed også understrekes). Dette er likevel helt nødvendig og faller dessuten naturlig inn i resten av filmen. Til slutt slår Gallo livets realiteter og alle menneskelige feil og mangler i bordet. Jeg ender med å sette pris på mikrofonstøyen og synet av den lange, åpne landeveien vi til slutt vender tilbake til. I løpet av den halve timen som er filmens slutt blir hele min stemning snudd på hodet, og jeg tror ikke jeg kan annet enn å anbefale denne merkelige, forferdelig personlige filmen.

- Do you remember the time you bought me the really big chocolate bunny? lt was so big. l ate it in like an hour and got really sick and threw up. You kissed me anyway.

From Here to Eternity

DEAN: Is Taylor behind me?
RORY: No. [they kiss; a noise interrupts them]
DEAN: What? Taylor? [he turns around to look] Jess.
JESS: Sorry to intrude.
DEAN: Then why did you?
JESS: Well, you’re having your vertical From Here to Eternity moment right in front of the super glue.
- Gilmore Girls episode 2.13





Ah de gode gamle dager. Man blir litt nostalgisk når kvinner kan være kvinner og holdes litt fast, mens menn med overbevisning og autoritet sier ting som - I never like to disturbe a man when he’s drinking. Den typen godbiter er denne filmen full av. Den er også full av andre typer godbiter både for det mannlige og kvinnelige publikum. Blant kjente navn kan det nevnes Montgomery Clift, Donna Reed, Frank Sinatra, Deborah Kerr og Burt Lancaster.

Muligens er det sort-hvitt formatet som gjør det, men jeg tar meg i å miste tråden en gang imellom og tenkte ”Hvem er han igjen?”. Muligens er det det faktum at jeg ser filmen rimelig semi-fokusert, på en relativt liten skjerm, mens jeg prøver forgjeves å holde meg våken etter en lang deg på lesesal. Kan du bære over med 50-tallets noen ganger litt overspilte og halv-hysteriske kvinner, fortjener denne filmen en mer helhjertet sjanse enn jeg ga den. Slutten var faktisk rimelig god (om enn litt ulykkelig) – andre gang jeg så den.

Dog Day Afternoon

PARIS [frantic]: I'm broke.

RORY: Broke. How?

PARIS: My parents flipped the bird at the IRS one too many times. They've frozen everything. All I've got is my trust fund, which doesn't kick in until I'm twenty five. So unless you can whip out a magic wand and age me four years, I'm a goner.

RORY: Sit down. Calm down.

PARIS: My ATM refused me. I thought it was just that particular one, so I went to another and they refused me too. So I went to the bank and used a few choice expletives and a bunch of guys in suits started closing in on me, so I started pacing and yelling 'Attica! Attica!' and then the manager hit a little red button under his desk so I ran out of there and came right over here. I'm a popper. I'll be playing a hurdy-gurdy on street corners and selling pencils out of a tin cup.
- Gilmore Girls episode 6.05




Fantastisk film!

Basert på en sann historie forteller filmen om Vietnam-veteran Sonny Wortzik (egentlig John Wojtowicz) som forsøker å rane en bank for å betale en kjønnsoperasjon for sin transseksuelle elsker. Ranet går ikke helt som planlagt. Allerede i de første minuttene trekker en av Sonnys medhjelpere seg og forlater åstedet. Idet politiet innblandes forvandles det hele til et mediesirkus uten like, og store folkemengder samles utenfor banken.

Al Pacino, som spiller Sonny har mottatt særlig ros for sin fremstilling av forholdet mellom de to elskerne, også fra John Wojtowicz selv. Når jeg ser denne filmen forstår jeg bedre enn noen gang hvorfor Pacino er en så anerkjent skuespiller.

Filmen er interessant på flere nivåer. Først har du det ulykkelige kjærlighetsforholdet mellom Sonny og elskeren, som er gripende samtidig som det berører et viktig og betent emne omkring seksualitet. Særlig sett i sammenheng med sin samtid er dette fremstilt imponerende fordomsfritt. Videre rommer filmen en samfunnskritikk både i forhold til media, og også med tanke på hjemvendte soldater. Det blir tydelig i løpet av filmen at Sonny aldri egentlig har klart å tilpasse seg et vanlig liv etter at han kom tilbake fra Vietnam.

Tittelen er også utrolig dekkende idet den beskriver med tre ord filmens seige stillstand, og det som virker som verdens lengste og varmeste sommerettermiddag. Uten aircondition.

Min favorittscene, som det også refereres til i Gilmore Girls, er helt klart når Pacino står på gaten utenfor banken og får hele folkemengden med seg mot politiet ved å rope ”Attica! Attica!” med referanse til fengselsopprørene i Attica fengsel.

Jeg sitter igjen med en litt trist følelse, fordi hovedpersonen egentlig er en velmenende mann som ikke har noen konstruktiv måte å uttrykke frustrasjon på. En liten handling resulterer i en katastrofe av dimensjoner han umulig kunne ha forstilt seg.

Showgirls

LORELAI: So, you want to talk about --
RORY: Something to watch?
LORELAI: Uh, yes. Something to watch.
RORY: You pick.
LORELAI: Will you be mad if it's "Showgirls" again? I got the deluxe edition with shot glasses and a drinking game.
- Gilmore Girls episode 5.02



Jeg vil også ha deluxe versjonen med shot glass og drikkelek! Nå vet jeg ikke helt hva drikkeleken går ut på, men la oss bare si at hvis det er meningen du skal ta et shot hver gang det vises en brystvorte hadde ikke jeg vært i stand til å fullføre!

Storyen her er altså som følger: rotløse, tøffe Nomi kommer reisende for å prøve lykken som danser i Las Vegas. Hun starter som så mange andre suksesshistorier sin karriere på en strippeklubb, blir oppdaget og får snart hovedrollen i et show. Og innimellom er det stort sett nakenhet og simulert sex.

Men for dere som likte Coyote Ugly. Denne har alle de samme underholdene godbitene, bare bedre! Vi har full frontal nakenhet, pole dance, lap dance, lesbiske tilnærmelser, girl power, intriger etc etc. For ikke å snakke om at vi faktisk slipper en sappy-happy-ending love story. I stedet avsluttes det med at lille tynne Nomi banker opp en av filmens slemminger. Litt urealistisk selvsagt, men just go with it!

Den eneste grunnen til å la være å se filmen er om du i utgangspunktet har en litt dårlig dag med tanke på eget kropslig selvbilde. Filmen er nemlig ikke særlig oppbyggende i så henseende, med mindre du er i stand til å se de perfekt veldreide nakne kvinnekroppene som motivasjon selvsagt.

Personlig må jeg si at Showgils var en særdeles underholdende affære. Hele veien gjennom hjernedød moro!

Ghost Busters

LORELAI: So Patty has taken it upon herself to find me a man.
SOOKIE: Oh really?
LORELAI: Yes. Here in my hand I have the pictures and resumes of the top three contenders.
SOOKIE: Anyone good?
LORELAI: No, but two of them have run with the bulls. This is so humiliating. I can find my own man.
[Jackson walks in]
LORELAI: Okay, uh, you guys talk, I have to go call Patty and stop the forced mating process. I feel like Ling-Ling the panda bear. Oh, hey, one of them’s seen Ghost Busters 124 times. Can you say score?
- Gilmore Girls episode 2.13



- It's The Stay Puft Marshmallow Man!

Og med dette har jeg vel egentlig uttrykt det jeg ville. Dette må være det tåpeligste jeg noen gang har sett. Glem Charmed, glem Buffy, glem Animorphs! Dette er en mølje av dårlige filmtriks, dårlig skuespill og generell dårlighet uten like. Etter hvert går det nesten litt sport i det, og når høydepunktet over kom på skjermen kunne jeg ikke annet enn å gi meg over. Hva enn intensjonen har vært, er filmen ihverfall gjennomført i både de små og store detaljene.



Superskurken viser seg å være en David Bowie look alike, som seg hør og bør når man lager film på 80 tallet. Er det en mann? Er det en kvinne? Nei, det er en superskurk! …i det hele tatt meget underholdende når du først har funnet fotfestet i denne absurd mislykkede lille verdenen, der helter ikke ser ut som helter og kvinner i nød har monster i kjøleskapet.

Ikke helt hva jeg hadde forventet meg, ettersom jeg har hørt snakk om denne filmen siden jeg var barn, men den har helt klart noe legendarisk over seg. Bør ses for The Stay Puft Marshmallow Man alene!

Solaris

[Lorelei begins flipping through the channels.]

LORELAI: Cool. [She stops on a channel.] Solaris?
RORY: No. Not again.
LORELAI: I'm telling you, there's a story in there somewhere.
RORY: Yeah, the story is you calling yourself Mrs. Clooney for two and a half hours.
LORELAI [keeps flipping]: Have you heard from him lately?
RORY: George? Yes. Last night. The Oscar buzz is really getting to him.
LORELAI: I'm talking about your dad.
- Gilmore Girls episode 6.14




Though lovers be lost love shall not;
And death shall have no dominion.

Denne filmen har så mange huller at det ikke er noe poeng å prøve å ramse dem opp. Egentli består den sort sett bare av hull, hele veien gjennom. Jeg vet ikke hvem, men noen i denne produksjonen må ha hatt fryktelig dårlig tid.

Kort handlingsreferat: Clooney blir kalt ut til en romferge stasjonert ved planeten Solaris, fordi det skjer merkelige ting der og han er den eneste som kan hjelpe. De merkelige tingene viser seg å være drømmer som blir levende, og Clooney gjenforenes på den måten med sin avdøde kone. Kunstpause. The End.

Skuespillerne er forsåvidt dyktige nok, og George Clooney blir jo sjelden et feil innslag. Likevel tviler jeg sterk på at det var denne filmen det ovenfor nevnte Oscar busset handlet om. Til å begynne med var jeg riktig så positivt innstilt og tenkte for meg selv at ”Science fiction er jammen en av mine favorittsjangere”. Nå tenker jeg ikke det lenger. For når jeg tenker meg om er det egentlig en fellesnevner for de aller fleste science fiction filmene jeg har sett at du sitter igjen litt småsur og lurer på hvorfor i helvete det i det hele tatt er lovlig å lage film av en historie som ikke gir mening på noe plan. Og jeg mener det ikke på kunstfilm ikke-gi-mening måten, jeg mener det på ”Hei! Det var en tøff ide, synd jeg ikke kan fullføre tanken”-måten.

Men det er altså meningen at filmen skal være romantisk, såpass klarte jeg å fange opp. Det dveles ved diktuttdraget øverst, og det handler om å elske noen så høyt at døden blir ubetydelig og dermed ikke skiller oss ad. Og - det finnes en planet som kan hjelpe. Solaris. Hvordan, hvorfor eller hva som egentlig skjer er uvisst, men Clooney blir altså gjenforent med sin nydelige kone spilt av Natascha McElhone. Han drømmer henne til live, først feil, så riktig. Ja?

Og de lever lykkelige alle sine dager.