torsdag 2. desember 2010

Who's Afraid of Virginia Woolf?

[Lorelai and Rory walk inside; they hear Emily and Richard arguing upstairs.]
LIESL: Uh, can I, uh, get you a drink?
LORELAI: You know what, that's okay. I can get it. Why don't you go hide in the kitchen?
LIESL: Really? Thank you. [walks away]
RORY: What is going on?
LORELAI: I don't know. I think George and Martha are joining us for dinner.
- Gilmore Girls episode 2.06




Nachspiel på asylet.

Hoi! Her var det mye hyling og skriking gitt! Og det er egentlig ganske synd, for det mellommenneskelige dramaet som utspiller seg gjennom filmen er veldig interessant. For de ekstremt lydhøre vil jeg kanskje anbefale å lese et handlingsreferat fremfor å gi filmen helt opp. Den bør nemlig oppleves.

Filmen handler om det eldre ekteparet George (Richard Burton) og Martha (Elizabeth Taylor), som etter en fest har invitert et yngre ektepar Nick og Honey til morgenfest hjemme hos seg. Det yngre paret ankommer klokken 02.00. Så begynner en lang kavalkade av psykisk terror og mind games, kombinert med hyling og skriking og dype samtaler mann til mann mens damene kaster opp og lager kaffe. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt igjen i settingen og alle de uheldige ting som kan komme frem når historie og alkohol blandes med nye bekjentskap.

Har du noen gang sittet morgenen etter og følt at du i går fikk innblikk i en del av din nye bekjentes innerste indre? Uten å vite helt hva det gjelder eller hvilke konklusjoner du skal trekke. Denne filmen er en fantastisk beskrivelse av hendelsesforløpet som kommer før denne følelsen. Karakterene forteller hverandre intime bruddstykker og halvsannheter om sine liv, som det for seeren er spennende å sette sammen til et helhetlig bilde. Dette bildet blir også – heldigvis - servert ved filmens avslutning (sannsynligvis etter at til og med jeg hadde gått og lagt meg i virkeligheten).

Alt i alt: mye bedre enn krim!

Og ikke minst har jeg aldri sett noe liknende. Så er det bevist en gang for alle at de fire menneskene du møter i femtiden om natten var minst like interessante og usammenhengende i 1966 som de er i dag.

Når det kommer til filmens tittel finnes det mange tolkninger på denne. Du finner mange svar om du går dypere inn i Virginia Wolfs forfatterskap. Jeg for min del nøyer meg med å si følgende at det er nok noen villender i også denne historien. På spørsmål om tittelens mening skal forfatter og regissør Edward Albee ha svart “Who’s afraid of living without illution?”.
For det er vi vel alle sammen… Muligens med unntak av Virginia Wolf.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar