16 Candles og mysteriet Molly Ringwald

LORELAI: Then I turned to Taylor, and I said: "Taylor Doose, if you don't put us back on the map, it will be Molly Ringwald giving her underwear to Anthony Michael Hall and he shows it to a roomful of boys who've all paid a dollar to see it."
- Gilmore Girls episode 6.06





80-talls fenomenet Molly Ringwald er og blir en gåte. Hun har riktignok en viss sjarm med sine lange lemmer, utstående lepper og rødhårede guttesveis, men lenger enn det tror jeg ikke det er mulig å strekke seg. Hvordan det er mulig å sammenlikne henne med tidligere generasjoners Audrey Hepburn kommer jeg nok aldri til å forstå. Så var jeg heller ikke seksten år i 1984.




For det er nettopp det filmen handler om. Dagen Samantha Baker (Molly Ringwald) fyller seksten år, og videre om hennes forelskelske i den (muligens ikke?) uoppnåelige Jake. Komplett med et sammensurium av biroller og parallellhistorier som kan få selv en dreven multitasker til å miste fokus. Jeg nevner i fleng: Jake og Carolines skrantende forhold, Samanthas søsters kommende bryllup og forberedelsene der omkring, en gjeng med navnløse nerder (deriblant Anthony Michael Hall) og deres søken etter …gud vet hva egentlig? – for ikke å glemme den kinesiske utvekslingsstudenten Long Duk Dong på eventyr i Amerika. Den siste rollen må forøvrig betegnes som noe rasistisk, og minner i grunnen litt om Holly Golightlys husvert til tross for at det i det minste her er brukt en etnisk asiater. Problemet med det brede spekteret av karakterer å følge er ikke at historiene er for kompliserte, men heller at de kan bli litt slitsomme til tider. Dette kan også være en bi-effekt av de irriterende – og insisterende - lydeffektene filmen er full av.

16 Candles er med andre ord ikke alltid like morsom. Den har likevel sine lyse øyeblikk, og sett med lyden av kan det være underholdende å følge med på moten alene. Det blir nesten nostalgisk å minnes om tiden det fantes egen telefonlinje til jenterommet, polaroid kameraer og floppy discs (disketter). Selv om filmen er fylt til randen med klisjeer (som seg hør og bør for en tenårings - romantisk komedie) er det likevel noen av dem som fungerer. Familiedynamikken hos familien Baker sitter som et skudd, og både den overfladiske storesøsteren, den irriterende lillebroren, den søte pappaen og de misforståtte besteforeldrene virker autentiske.

Grandma Helen: Oh Sam, let me take a look at you. Fred, she's gotten her boobies.
Grandpa Fred: I better get my magnifying glass. Ha Ha Ha.
Grandma Helen: Oh, and they are so PERKY.
[reaches to cup them]
[cut to:] Samantha lying on her bed
Samantha: I can't believe my grandmother actually felt me up.

Min favorittscene er definitivt bryllupet til Samanthas søster. Mesterlig spilt av Blanche Baker males et bilde av mange fremtidige år i et halvseriøst ekteskap mens bruden må ta seg en pustepause på vei ned alteret og vrenger av seg både strømper og underskjørt på kirketrappene. Den viktigste scenen er nok likvel helt klart den Lorelei refererer til i sitatet øverst på siden, som viser at livet er like komplisert i alle aldre og at ingen god gjerning går ustraffet.



Og til slutt er lærepengen at å sende lapper i skoletimen når du er seksten år har alltid vært, og vil forbli en risikosport. Som noen ganger lønner seg ;)








Og sangen Happy Birthday:
http://www.youtube.com/watch?v=hLmXAqNOqeA