lørdag 13. november 2010

Annie Hall

LORELAI: My mood is fine.
RORY: You’re still mad at Sherry.
LORELAI: No, I’m fine, and I’m fine to drive. Although sometimes, when I’m driving and it’s dark like this, I get the sudden urge to turn the wheel into oncoming traffic.
RORY: No, do not do Duane from "Annie Hall!"
LORELAI: I can see the flames, I can smell the smoke. . .
RORY: I hate this bit.
- Gilmore Girls episode 3.06






Dette er en film som får meg til å ønske singeltilværelsen velkommen med åpne armer. Etter å ha fordøyd filmen i noen timer sitter jeg igjen med følgende: forhold er slitsomt og går hånd i hånd med et forferdelig sexliv. Annie Hall er kanskje en god film, men personlig synes jeg faktisk den ble litt for virkelighetstro. Du forventer ikke å vri deg i stolen i halvannen time når du setter på en romantisk komedie. Men dette beviser muligens bare Woody allens geni.

Både Alvy Singer (Woody Allen) og Annie Hall (Diane Keaton) er like irriterende som de er sjarmerende. På hver sin måte selvsagt. Og i kombinasjon blir de til tider uutholdelige. Alene tror jeg at jeg kunne finne Annie Halls klønete og vimsete personlighet litt elskverdig, og det er ingen tvil om at hennes litt mislykkede og sammensatte klesstil hadde vært et interessant eksperiment å replikere. Hun er på mange måter som andre heltinner både før og siden. En 70’talls versjon av Audrey Hepburns Holly Golightly og Molly Ringwalds Andie Walsh. Det er noe med damer som bruker hatt.

Med et enestående manus, fantastiske skuespillere og Woody Allens helt spesielle nevrotisisme til å fargelegge regien, burde Annie Hall være en fornøyelig opplevelse fra ende til annen, men jeg klarer ikke glede meg.

Til tider virker filmen nesten som en lang oppramsing av gode replikker, og det er i så henseende ingen tvil om at Woody Allen (sammen med Marshall Brickman) har et talent skjult bak alle nevrosene. Skulle du noensinne være i mangel for ord når det kommer til livet, kjærligheten eller penismisunnelse er denne filmen definitivt stedet å hente inspirasjon og visdom. Disse kan for øvrig sies å være filmens hovedtema. Ihvertfall hvis vi bytter ut penismisunnelse med en mer generell form for navlebeskuende psykoanalyse. I Woody Allens verden er det nemlig nødvendig for helt (eller nesten) normale mennesker å gå til psykolog fem ganger i uken i femten år uten fremgang.

Annie: So I told her about, about the family and about my feelings towards men and about my relationship with my brother. And then she mentioned penis envy. Do you know about that?
Alvy: Me? I'm, I'm one of the few males who suffers from that...
Annie: She said that I was very guilty about my impulses towards marriage and children. And then I remember when I was a kid how I accidently saw my parents making love.
Alvy: Really. All this happened in the first hour? That's amazing. I'm off fifteen years. You know, I have nothing like that.
Annie: I told her my dream and then I cried.

Og slik holder de på, i noe som virker som en liten evighet, og diskuterer film og litteratur og seksuelle problemer. Særlig seksuelle problemer. De seksuelle problemene blir diskutert i så stor grad, og til så liten nytte at jeg har fått ny tro på å skyve ting under en stol og la dem bli der. Og jeg skal bli psykolog?

Filmen har også sine små, søte, romatiske øyeblikk, men det eneste jeg kan huske er faktisk at det skal kokes hummer, og at det er et helvetes rot (unnskyld språket).

Filmen avsluttes med en slags forklaring på elendigheten der Alvy ordlegger seg slik:
Alvy: I thought of that old joke, y'know, the, this... this guy goes to a psychiatrist and says, "Doc, uh, my brother's crazy; he thinks he's a chicken." And, uh, the doctor says, "Well, why don't you turn him in?" The guy says, "I would, but I need the eggs." Well, I guess that's pretty much now how I feel about relationships; y'know, they're totally irrational, and crazy, and absurd, and... but, uh, I guess we keep goin' through it because, uh, most of us... need the eggs.

Det eneste jeg egentlig sitter igjen med er følgende beskrivelse av filmens forhold, og mitt fornyede litt desillusjonerte syn på forhold generelt:
”You only give me books with the word death in the title.”

1 kommentar: