mandag 22. november 2010

Bonnie and Clyde

Lorelai is questioning Luke on what movies he's seen because they are planning to rent å movie

LUKE: Just get anything, please.
LORELAI: "Chinatown"?
LUKE: Anything at all.
LORELAI: "Bonnie and Clyde"?
LUKE: A video game would be nice also.
LORELAI: "It Happened One Night"? "His Girl Friday"? "Treasure of the Sierra Madre"? "Diner"?
LUKE: I saw "Mr. and Mrs. Bridge."
LORELAI: Oh. My house, eight o'clock. We have such work to do.
- Gilmore Girls episode 4.05






Faye Dunaway og Warren Beatty er ikke bare et ekstremt pent par. De er også gode skuespillere som har en fantastisk kjemi. Det er disse to som ene og alene løfter filmen fra ”uinteressant, med banjomusikk” til ”sjarmerende, overraskende og spesiell”.

Filmen Bonnie and Clyde var noe helt annet enn jeg hadde forventet meg. Mest fordi jeg ikke egentlig kjente historien den er bygget på, men hadde et litt forvrengt bilde av det beryktede paret. Et bilde skapt av popkultur referanser og Jay Z sanger blir altså sjelden komplett.

Det viktigste jeg lærte av filmen var at Bonnie og Clyde ikke opererte alene, men sammen med en gjeng idioter. Det er tydelig at de hadde klart seg mye bedre uten det imbisile vedhenget bestående av C.W., Clydes bror Buck og hans kone Blanche (som ikke kan beskrives som noe annet enn hysterisk og shrill). Blanche beviser en gang for alle at kvinnemennesker i 30årene var de mest irriterende i historien, og at det er jammen godt menn har fått retten til å si ”ta deg sammen”. Sammen er ihvertfall de tre vedhengene (nesten) egenhendig ansvarlig for det brutale drapet på et av historiens mest romantiserte par. Muligens skal også pressens makt ha noe av skylden. Jeg sitter igjen med en tanke om at dumhet er den verste formen for ondskap. Den lar seg ikke stanse. Dette gjelder for begge sider av saken.

Filmen er også interessant i et filmhistorisk perspektiv. Da den utkom i 1967 brøt den med mange normer innenfor den tidens film i forhold til sex og vold, og regnes den dag i dag for å ha en av historiens blodigste endinger. Det er på grunn av dette at filmen regnes som en milepæl for starten på det nye Hollywood, som vi i dag kjenner så alt for godt.


En av de tingene jeg likte best ved filmen var opplesningen av Bonnie Parkers dikt. Disse ga karakteren hennes i filmen en dybde den ellers ville manglet, og gjorde at hun plutselig var menneskelig og mye lettere å relatere seg til. Her er slutten på diktet hennes ”The Trail’s End”:

Some day they'll go down together;

They'll bury them side by side;

To few it'll be grief--

To the law a relief--

But it's death for Bonnie and Clyde.

Titanic kan gå og legge seg. Dette er herved min nye go to film når det kommer til tragedie og romantikk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar