tirsdag 9. november 2010

2001: A Space Oddyssey

CHRISTOPHER: Excuse me - one Compact Oxford English Dictionary please.
ANDREW: Ok.
RORY: Dad no, it costs a fortune.
CHRISTOPHER: You need something to remember this visit by.
ANDREW [bringing a very large and heavy book]: Here you go.
CHRISTOPHER: Holy mother. This is the monolith from 2001.
- Gilmore Girls episode 1.15






Ærlig talt: om jeg aldri ser en annen film om en mystisk sort monolitt igjen er det helt i orden for meg. Likevel må 2001: A Space Odessey ses. Helst flere ganger. Om enn bare for å forstå David Bowies inspirasjonskilde til albumet Space Oddity, som i min mening også er filmens sanne tittel. Det er nemlig ikke mye av innholdet i denne filmen jeg ikke finner en smule merkelig. Dobbel nektelse :)

Med tanke på at filmen utkom i 1968 er den usedvanlig godt laget. Allikevel satt jeg de første tyve minuttene av filmen og ønsket meg eg sidemann slik at jeg kunne si ”vekk meg når det skjer noe”. Det er nemlig først etter omkring tyve minutter det introduseres noen form for replikker. Frem til dette tidspunktet har filmen omhandlet menneskeliknende aper og en del filming i rommet både i og utenfor romfartøy, alt sammen tilsatt en heftig dose klassisk musikk. Og klassisk musikk til bilder kan jeg altså få nok av. Tydeligvis.

Filmen er inndelt i fire deler. Den starter for millioner av år siden og viser et samfunn med menneskeliknende aper. Det er her den mystiske monolitten dukker opp for første gang. Og når jeg sier dukker opp er det nettopp det jeg mener. Plutselig en morgen står den godt plantet i bakken som om den alltid har vært der. Andre del flytter oss millioner av år fremover i tid, til den ekspedisjonen som oppdager monolitten begravd på månen og ser dette som bevis på at det en gang må ha fantes liv her. Monolitten sender her ut et kraftig radiosignal rettet mot Jupiter, som leder oss inn i del tre ”18 måneder senere” og The Jupiter Mission. Et mannskap og en tenkende og snakkende datamaskin er sendt mot Jupiter for å følge radiosignalet og finne hva det var rettet mot. Her blir problematikken med kunstig intelligens tatt opp, og filmen når nye, og noe skrekkfilmartede høyder. Det siste og avsluttende kapittelet er kalt Jupiter and Beyond the Infinite. En tilsvarende monolitt som den funnet på månen blir oppdaget i banen rundt Jupiter. Bowman, den eneste overlevende fra The Jupiter Mission forsøker å nærme seg den i en romsonde og det er her syretrippen slår inn. Alt fra dette punktet av må jeg helt ærlig innrømme at gikk langt over hodet på meg. Bowman blir sugd inn i et fargespill og mystisk utenomgjordisk landskap, og alt publikum ser er vekselvis lysende farger og figurer og et nærbilde av Bowmans vettskremte øye.

Så blir det enda verre. Tilsynelatende er vi tilbake i en eller annen form for virkelighet. Vi ser Bowman se seg selv fra forskjellige perspektiver, mens han blir sprangvis eldre. Til slutt ligger han som gammel mann i sengen sin. Her finner monolitten det for godt å dukke opp igjen, og den gamle Bowman blir forvandlet til et foster i en lysende kule. Et stjernebarn som overser jorden fra rommet. Det er ikke til å unngå å få med seg at dette fosteret, og jordkloden sett fra rommet har en slående likhet som er nesten vakker. Kanskje var dette hele poenget?

2001: A Space Odyssey tar opp mange interessante tema. Fra menneskets evolusjon, utenomjordisk liv og teknologi til problematikken med kunstig intelligens, fravær av emosjoner og moralsk rett og galt omkring dette. Filmen kan til tider være slitsom, og den anbefales på det sterkeste å ses i godt selskap fremfor alene, men: den anbefales.

Det finnes en uendelig mengde tolkninger av både filmens handling og monolittens mening, men det eneste som egentlig er klart av filmen er at monolitten spiller en rolle først for apenes utvikling, og så for menneskets. Den siste replikken i filmen omhandler monolitten og konkluderer med følgende: "Its origin and purpose still a total mystery".


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar