The Brown Bunny

LORELAI: What are you gonna write?


RORY: I don't know. What I think, I guess.


LORELAI: Really.


RORY: Well, apparently, that's what was missing from my other pieces - my opinions, so. . .


LORELAI: Well, if you want my opinion, that end curtain came down way too slowly.

RORY: I'll try to work that in.

 Man oh man. If Vincent Gallo could just see this, he'd feel a whole lot better about "Brown Bunny."
- Gilmore Girls episode 4.08




Her har du en regissør blottet for hensyn til publikum. I en hel time veksles det mellom mikrofonstøy (lydredigering er da også tidkrevende og unødvendig), jazz, merkelig kameravinkling (les her: hovedpersonen filmes eksempelvis fra midt på låret til midt på overkroppen) og lange (LANGE) sekvenser med åpen landevei sett fra førersetet. I det minste er Vincent Gallo (hovedperson og regissør) en ok pen mann. Ellers tror jeg ærlig talt ikke jeg var kommet gjennom dette.

Jeg startet med friskt mot jeg. Tenkte at jeg nok – som fullblods europeer - hadde gode sjanser for å mene dette var en riktig så god film. Og jeg hater den. Jeg hater den intenst i en times tid, mens det gradvis går opp for meg at jeg kan skimte en slags visjon fra Gallos side. ”Den når dessverre ikke helt frem”, tenker jeg så.

Det er her vendepunktet kommer. Plutselig dukker Chloë Sevigny (Daisy) opp på skjermen, og det utspiller seg et hjerteskjærende mellommenneskelig drama der alle de merkelige kameravinklene og lydinnstillingene gir total mening. En kort stund er vi over i noe som kun kan beskrives som porno (av den bedre sorten etter min mening, og bør vel dermed også understrekes). Dette er likevel helt nødvendig og faller dessuten naturlig inn i resten av filmen. Til slutt slår Gallo livets realiteter og alle menneskelige feil og mangler i bordet. Jeg ender med å sette pris på mikrofonstøyen og synet av den lange, åpne landeveien vi til slutt vender tilbake til. I løpet av den halve timen som er filmens slutt blir hele min stemning snudd på hodet, og jeg tror ikke jeg kan annet enn å anbefale denne merkelige, forferdelig personlige filmen.

- Do you remember the time you bought me the really big chocolate bunny? lt was so big. l ate it in like an hour and got really sick and threw up. You kissed me anyway.

From Here to Eternity

DEAN: Is Taylor behind me?
RORY: No. [they kiss; a noise interrupts them]
DEAN: What? Taylor? [he turns around to look] Jess.
JESS: Sorry to intrude.
DEAN: Then why did you?
JESS: Well, you’re having your vertical From Here to Eternity moment right in front of the super glue.
- Gilmore Girls episode 2.13





Ah de gode gamle dager. Man blir litt nostalgisk når kvinner kan være kvinner og holdes litt fast, mens menn med overbevisning og autoritet sier ting som - I never like to disturbe a man when he’s drinking. Den typen godbiter er denne filmen full av. Den er også full av andre typer godbiter både for det mannlige og kvinnelige publikum. Blant kjente navn kan det nevnes Montgomery Clift, Donna Reed, Frank Sinatra, Deborah Kerr og Burt Lancaster.

Muligens er det sort-hvitt formatet som gjør det, men jeg tar meg i å miste tråden en gang imellom og tenkte ”Hvem er han igjen?”. Muligens er det det faktum at jeg ser filmen rimelig semi-fokusert, på en relativt liten skjerm, mens jeg prøver forgjeves å holde meg våken etter en lang deg på lesesal. Kan du bære over med 50-tallets noen ganger litt overspilte og halv-hysteriske kvinner, fortjener denne filmen en mer helhjertet sjanse enn jeg ga den. Slutten var faktisk rimelig god (om enn litt ulykkelig) – andre gang jeg så den.

Dog Day Afternoon

PARIS [frantic]: I'm broke.

RORY: Broke. How?

PARIS: My parents flipped the bird at the IRS one too many times. They've frozen everything. All I've got is my trust fund, which doesn't kick in until I'm twenty five. So unless you can whip out a magic wand and age me four years, I'm a goner.

RORY: Sit down. Calm down.

PARIS: My ATM refused me. I thought it was just that particular one, so I went to another and they refused me too. So I went to the bank and used a few choice expletives and a bunch of guys in suits started closing in on me, so I started pacing and yelling 'Attica! Attica!' and then the manager hit a little red button under his desk so I ran out of there and came right over here. I'm a popper. I'll be playing a hurdy-gurdy on street corners and selling pencils out of a tin cup.
- Gilmore Girls episode 6.05




Fantastisk film!

Basert på en sann historie forteller filmen om Vietnam-veteran Sonny Wortzik (egentlig John Wojtowicz) som forsøker å rane en bank for å betale en kjønnsoperasjon for sin transseksuelle elsker. Ranet går ikke helt som planlagt. Allerede i de første minuttene trekker en av Sonnys medhjelpere seg og forlater åstedet. Idet politiet innblandes forvandles det hele til et mediesirkus uten like, og store folkemengder samles utenfor banken.

Al Pacino, som spiller Sonny har mottatt særlig ros for sin fremstilling av forholdet mellom de to elskerne, også fra John Wojtowicz selv. Når jeg ser denne filmen forstår jeg bedre enn noen gang hvorfor Pacino er en så anerkjent skuespiller.

Filmen er interessant på flere nivåer. Først har du det ulykkelige kjærlighetsforholdet mellom Sonny og elskeren, som er gripende samtidig som det berører et viktig og betent emne omkring seksualitet. Særlig sett i sammenheng med sin samtid er dette fremstilt imponerende fordomsfritt. Videre rommer filmen en samfunnskritikk både i forhold til media, og også med tanke på hjemvendte soldater. Det blir tydelig i løpet av filmen at Sonny aldri egentlig har klart å tilpasse seg et vanlig liv etter at han kom tilbake fra Vietnam.

Tittelen er også utrolig dekkende idet den beskriver med tre ord filmens seige stillstand, og det som virker som verdens lengste og varmeste sommerettermiddag. Uten aircondition.

Min favorittscene, som det også refereres til i Gilmore Girls, er helt klart når Pacino står på gaten utenfor banken og får hele folkemengden med seg mot politiet ved å rope ”Attica! Attica!” med referanse til fengselsopprørene i Attica fengsel.

Jeg sitter igjen med en litt trist følelse, fordi hovedpersonen egentlig er en velmenende mann som ikke har noen konstruktiv måte å uttrykke frustrasjon på. En liten handling resulterer i en katastrofe av dimensjoner han umulig kunne ha forstilt seg.

Showgirls

LORELAI: So, you want to talk about --
RORY: Something to watch?
LORELAI: Uh, yes. Something to watch.
RORY: You pick.
LORELAI: Will you be mad if it's "Showgirls" again? I got the deluxe edition with shot glasses and a drinking game.
- Gilmore Girls episode 5.02



Jeg vil også ha deluxe versjonen med shot glass og drikkelek! Nå vet jeg ikke helt hva drikkeleken går ut på, men la oss bare si at hvis det er meningen du skal ta et shot hver gang det vises en brystvorte hadde ikke jeg vært i stand til å fullføre!

Storyen her er altså som følger: rotløse, tøffe Nomi kommer reisende for å prøve lykken som danser i Las Vegas. Hun starter som så mange andre suksesshistorier sin karriere på en strippeklubb, blir oppdaget og får snart hovedrollen i et show. Og innimellom er det stort sett nakenhet og simulert sex.

Men for dere som likte Coyote Ugly. Denne har alle de samme underholdene godbitene, bare bedre! Vi har full frontal nakenhet, pole dance, lap dance, lesbiske tilnærmelser, girl power, intriger etc etc. For ikke å snakke om at vi faktisk slipper en sappy-happy-ending love story. I stedet avsluttes det med at lille tynne Nomi banker opp en av filmens slemminger. Litt urealistisk selvsagt, men just go with it!

Den eneste grunnen til å la være å se filmen er om du i utgangspunktet har en litt dårlig dag med tanke på eget kropslig selvbilde. Filmen er nemlig ikke særlig oppbyggende i så henseende, med mindre du er i stand til å se de perfekt veldreide nakne kvinnekroppene som motivasjon selvsagt.

Personlig må jeg si at Showgils var en særdeles underholdende affære. Hele veien gjennom hjernedød moro!

Ghost Busters

LORELAI: So Patty has taken it upon herself to find me a man.
SOOKIE: Oh really?
LORELAI: Yes. Here in my hand I have the pictures and resumes of the top three contenders.
SOOKIE: Anyone good?
LORELAI: No, but two of them have run with the bulls. This is so humiliating. I can find my own man.
[Jackson walks in]
LORELAI: Okay, uh, you guys talk, I have to go call Patty and stop the forced mating process. I feel like Ling-Ling the panda bear. Oh, hey, one of them’s seen Ghost Busters 124 times. Can you say score?
- Gilmore Girls episode 2.13



- It's The Stay Puft Marshmallow Man!

Og med dette har jeg vel egentlig uttrykt det jeg ville. Dette må være det tåpeligste jeg noen gang har sett. Glem Charmed, glem Buffy, glem Animorphs! Dette er en mølje av dårlige filmtriks, dårlig skuespill og generell dårlighet uten like. Etter hvert går det nesten litt sport i det, og når høydepunktet over kom på skjermen kunne jeg ikke annet enn å gi meg over. Hva enn intensjonen har vært, er filmen ihverfall gjennomført i både de små og store detaljene.



Superskurken viser seg å være en David Bowie look alike, som seg hør og bør når man lager film på 80 tallet. Er det en mann? Er det en kvinne? Nei, det er en superskurk! …i det hele tatt meget underholdende når du først har funnet fotfestet i denne absurd mislykkede lille verdenen, der helter ikke ser ut som helter og kvinner i nød har monster i kjøleskapet.

Ikke helt hva jeg hadde forventet meg, ettersom jeg har hørt snakk om denne filmen siden jeg var barn, men den har helt klart noe legendarisk over seg. Bør ses for The Stay Puft Marshmallow Man alene!

Solaris

[Lorelei begins flipping through the channels.]

LORELAI: Cool. [She stops on a channel.] Solaris?
RORY: No. Not again.
LORELAI: I'm telling you, there's a story in there somewhere.
RORY: Yeah, the story is you calling yourself Mrs. Clooney for two and a half hours.
LORELAI [keeps flipping]: Have you heard from him lately?
RORY: George? Yes. Last night. The Oscar buzz is really getting to him.
LORELAI: I'm talking about your dad.
- Gilmore Girls episode 6.14




Though lovers be lost love shall not;
And death shall have no dominion.

Denne filmen har så mange huller at det ikke er noe poeng å prøve å ramse dem opp. Egentli består den sort sett bare av hull, hele veien gjennom. Jeg vet ikke hvem, men noen i denne produksjonen må ha hatt fryktelig dårlig tid.

Kort handlingsreferat: Clooney blir kalt ut til en romferge stasjonert ved planeten Solaris, fordi det skjer merkelige ting der og han er den eneste som kan hjelpe. De merkelige tingene viser seg å være drømmer som blir levende, og Clooney gjenforenes på den måten med sin avdøde kone. Kunstpause. The End.

Skuespillerne er forsåvidt dyktige nok, og George Clooney blir jo sjelden et feil innslag. Likevel tviler jeg sterk på at det var denne filmen det ovenfor nevnte Oscar busset handlet om. Til å begynne med var jeg riktig så positivt innstilt og tenkte for meg selv at ”Science fiction er jammen en av mine favorittsjangere”. Nå tenker jeg ikke det lenger. For når jeg tenker meg om er det egentlig en fellesnevner for de aller fleste science fiction filmene jeg har sett at du sitter igjen litt småsur og lurer på hvorfor i helvete det i det hele tatt er lovlig å lage film av en historie som ikke gir mening på noe plan. Og jeg mener det ikke på kunstfilm ikke-gi-mening måten, jeg mener det på ”Hei! Det var en tøff ide, synd jeg ikke kan fullføre tanken”-måten.

Men det er altså meningen at filmen skal være romantisk, såpass klarte jeg å fange opp. Det dveles ved diktuttdraget øverst, og det handler om å elske noen så høyt at døden blir ubetydelig og dermed ikke skiller oss ad. Og - det finnes en planet som kan hjelpe. Solaris. Hvordan, hvorfor eller hva som egentlig skjer er uvisst, men Clooney blir altså gjenforent med sin nydelige kone spilt av Natascha McElhone. Han drømmer henne til live, først feil, så riktig. Ja?

Og de lever lykkelige alle sine dager.

Juleferie!

Bloggen tar en liten juleferie :)
Er tilbake i januar!
Until then...

Divine Secrets of the Ya-ya Sisterhood

LORELAI: Okay. Hey Rory, I don’t want you to freeze out your dad because I am.
RORY: I’m not.
LORELAI: ‘Cause I’m fine if you wanna go back to the way things were.
RORY: I think that would be a little hard this time.
LORELAI: Okay, maybe not now, but eventually.
RORY: Eventually, maybe, but for now – solidarity sister.
LORELAI: Ya ya!
RORY: You’ve been waiting for six weeks to do that, haven’t you?
LORELAI: Ya ya!
- Gilmore Girls episode 3.01



Girlpower baby..? Koselig film for all del. Om du har behov for en rolig kveld foran tven med meningsløs hygge, er dette absolutt veien å gå. Jeg greier ikke helt å bestemme meg for om Sandra Bullock er en dårlig skuespiller eller om hun bare velger dårlige roller.

Litt som en vri på The Notebook, minus romansen. Jeg har egentlig ikke så mye å si. I og med at jeg halvsov meg gjennom filmens slutt kan jeg i hvert fall si så mye som at jeg skjønte det var en happy ending der. Livslange konflikter og traumer ble ordnet opp i og jeg mener å huske mor og datter holde rundt hverandre. Om bare alle hadde noen gamle alkoholiserte tanter som kunne ordne opp. Den ukes-lange intervensjonen her fungerer mye bedre enn noe jeg har sett av psykoanalyse og atferdsterapi andre steder. Tenk om livet var så enkelt.

The Mask

LORELAI: Look at everything Luke has done for me. I mean, he bought the Twickham house, and then he un-bought the Twickham house, and then he almost bought it again, and then he decided to live at my house because I wanted to live at my house.
SOOKIE: Yeah, he did!
LORELAI: He has turned his whole life upside down for me. He does everything in his power to make me happy and give me what I want, so can't I just give him this one little thing?
SOOKIE: Yes you can!
LORELAI: No. I can't. The bed is small, and really low, just perfect for tiny shrunken limbs that can't be too far off the ground. And then he has this ancient dresser with the original funhouse mirror in it, so that, when I wake up every morning, and I am at my most visually vulnerable, I'll look in there and think I'm that kid from Mask.
- Gilmore Girls episode 6.09




God damn, Cameron Diaz er hot i denne filmen! Og jeg ble faktisk generelt positivt overrasket av resten av filmen også. Ettersom jeg elsket denne filmen som barn, var det flere ting som tilsa at jeg ikke kom til å elske den nå. Der tok jeg faktisk stort sett feil. Jo da, det er sikkert enkelte elementer som helt klart gjør seg bedre for barn, for eksempel kan de tegnefilmaktige overdrivelsene det refereres til over bli litt masete til tider. Bortsett fra det syns jeg likevel denne filmen har noe å tilby.

Skurkene er bare slemme, heltene er bare snille. Ondskapen utøves på et plan som er vanskelig å forstå. Jeg får aldri helt tak på hva den onde planen egentlig går ut på her, men jeg forstår at den er veldig ond. Og det er vel det viktigste.

En svakhet ved å bruke så karikerte roller er likevel at jeg finner Jim Carrey lite troverdig i rollen som pushover. Dette kan selvfølgelig ha noe å gjøre med alle rollene jeg har sett ham i i ettertid. Ace Ventura komme nok til å forfølge ham til evig tid.

Men; når moralen er god er enden også god. Den lille søte hunden redder dagen, og alle kan gå å legge seg med et smil om munden. Anbefales.

Ghost

SOOKIE: Hey, maybe we got a ghost.
LORELAI: A ghost. That would be cool. People love haunted inns.
SOOKIE: I wonder what kind of ghost we have.
LORELAI: Maybe a Confederate Soldier.
SOOKIE: Or a lonely spinster that never married.
LORELAI: Or Patrick Swayze.
- Gilmore Girls episode 5.12




Patrick Swayze spiller kjæresten til Demi Moore, og han blir på tragisk vis drept i noe som viser seg å ikke være en ulykke allikevel. Heldigvis har han ikke dratt til himmelen enda fordi han elsker sin kjære så alt for høyt. Han kan derfor oppklare sitt eget mord ved hjelp av et medium, hevne seg litt og få tatt et ordentlig farvel før han sendes inn i lyset dit de snille gutta drar. Ikke vet jeg om Gud belønner hevndrap, men det ser ut til å være moralen i denne historien.

Godt! Så vet jeg hvordan de fikk til å lage fem sesonger á 22 episoder med Ghost Whisperer. Hele greia er jo en direkte kopi av denne filmen. For har du sett en episode, har du sett dem alle,- og forsåvidt filmen også. Og jeg har sett alt sammen. So sue me!

Det kan jo hende - i og med at jeg hadde sett nettopp fem sesonger á 22 episoder av den forferdelig kjedelige (men av og til litt skumle) serien Ghost Whisperer – at jeg var litt forutinntatt i forhold til det jeg fikk se. Men Ghost kan vel knapt kalles et mesterverk, uansett hvordan vi vrenger på det. Vi har Patrick Swayze etter sine glansdager og Demi Moore en stund før sine. Hun gråter stort sett, samtidig som hun ser litt merkelig ut med uformelige selebukser og potteklipp på toppen. Og Patrick Swayze, vel han er bare Patrick Swayze.

Selv om filmen til tider er underholdene tror jeg rosen fra min side stanser der. At noen i det hele tatt kom til å kopiere dette med suksess tror jeg er mer enn selv de involverte hadde forventet.

Sid and Nancy

RORY: You're being completely childish.
LORELAI: Am not.
RORY: So what, we're never gonna go into Luke's again? We're just gonna starve?
LORELAI: Rory, this was a bad one, okay? This was not Nick and Nora, this was Sid and Nancy, and I'm not going in there.
- Gilmore Girls episode 2.05




John and Yoko got nothing on these two.
Som merkelig "kunstner" par kun med øyne for hverandre tror jeg ingen overgår Sid og Nancy. I det minste ikke hvis filmen har formidlet forholdet deres noenlunde riktig. Noe så destruktivt og codependent skal du lete lenge etter. Eller muligens bare til du finner et par junkies som sier de elsker hverandre. I hvert fall er det bare elendighet hele veien. Sex, blod, tårer og dop. Masse dop.

For meg så hele gjengen egentlig ganske patetiske ut. Litt som de gutta i skolegården som står og lusker i hjørnene, uten venner, med sort sminke og new rock sko. Legg på noen år, en britisk aksent og et totalt fravær av selvrespekt. Der har du Sid og Johnny. Hvordan The Sex Pistols oppnådde å bli verdensstjerner forstår jeg mindre av nå enn noen gang før.

Nancy er på sin side ikke hakket bedre, og bare noen promille mer feminin. Men: i det minste klarte hun å holde det platinablonde håret sitt nesten fritt for ettervekst gjennom hele sin rusmisbrukertilværelse. Vi må gi ros der ros fortjenes.

Filmen er i det hele tatt en tragisk opplevelse. Ikke fordi den er dårlig, for det er den slett ikke. Manusforfatter, regissør og skuespillere har skamløst og helt uten skrupler fremstilt det beryktede paret slik at de kun kan beskrives med ett ord: ufordragelige. Og litt synd på.

Who's Afraid of Virginia Woolf?

[Lorelai and Rory walk inside; they hear Emily and Richard arguing upstairs.]
LIESL: Uh, can I, uh, get you a drink?
LORELAI: You know what, that's okay. I can get it. Why don't you go hide in the kitchen?
LIESL: Really? Thank you. [walks away]
RORY: What is going on?
LORELAI: I don't know. I think George and Martha are joining us for dinner.
- Gilmore Girls episode 2.06




Nachspiel på asylet.

Hoi! Her var det mye hyling og skriking gitt! Og det er egentlig ganske synd, for det mellommenneskelige dramaet som utspiller seg gjennom filmen er veldig interessant. For de ekstremt lydhøre vil jeg kanskje anbefale å lese et handlingsreferat fremfor å gi filmen helt opp. Den bør nemlig oppleves.

Filmen handler om det eldre ekteparet George (Richard Burton) og Martha (Elizabeth Taylor), som etter en fest har invitert et yngre ektepar Nick og Honey til morgenfest hjemme hos seg. Det yngre paret ankommer klokken 02.00. Så begynner en lang kavalkade av psykisk terror og mind games, kombinert med hyling og skriking og dype samtaler mann til mann mens damene kaster opp og lager kaffe. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt igjen i settingen og alle de uheldige ting som kan komme frem når historie og alkohol blandes med nye bekjentskap.

Har du noen gang sittet morgenen etter og følt at du i går fikk innblikk i en del av din nye bekjentes innerste indre? Uten å vite helt hva det gjelder eller hvilke konklusjoner du skal trekke. Denne filmen er en fantastisk beskrivelse av hendelsesforløpet som kommer før denne følelsen. Karakterene forteller hverandre intime bruddstykker og halvsannheter om sine liv, som det for seeren er spennende å sette sammen til et helhetlig bilde. Dette bildet blir også – heldigvis - servert ved filmens avslutning (sannsynligvis etter at til og med jeg hadde gått og lagt meg i virkeligheten).

Alt i alt: mye bedre enn krim!

Og ikke minst har jeg aldri sett noe liknende. Så er det bevist en gang for alle at de fire menneskene du møter i femtiden om natten var minst like interessante og usammenhengende i 1966 som de er i dag.

Når det kommer til filmens tittel finnes det mange tolkninger på denne. Du finner mange svar om du går dypere inn i Virginia Wolfs forfatterskap. Jeg for min del nøyer meg med å si følgende at det er nok noen villender i også denne historien. På spørsmål om tittelens mening skal forfatter og regissør Edward Albee ha svart “Who’s afraid of living without illution?”.
For det er vi vel alle sammen… Muligens med unntak av Virginia Wolf.

An Inconvenient Truth

LUKE: So you're getting ready for the party, huh?
APRIL: Yep.
LUKE: I can get you some real wrapping paper.
APRIL: Did you not see "An Inconvenient Truth"?
- Gilmore Girls episode 7.08




Hvis dette er propaganda er den godt laget. Hvis dette er sant er jeg fristet til å løpe naken gjennom gatene med armene i været og rope ”Verden går under!”.

Jeg har forstått at Al Gore er en dreven politiker (og for øvrig at verden sannsynligvis hadde vært et bedre sted om han hadde fått litt mer makt, og enkelte andre litt mindre). Han bruker alle essene han har i ermet for å fremme et budskap han tror på. Essene er ikke få, og jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt manipulert av fantastisk talekunst kombinert med visuelle hjelpemidler i stor skala. Jeg ser likevel ikke så mange gode grunner til å prøve å kjempe mot. Uansett hva du måtte mene om global oppvarming kan vi være enige om en ting; forurensing er ikke en god ting. Og alle får vel litt vondt inni seg når Al Gore sier at isbjørnene drukner?

Han sa også noe om at enkelte går direkte fra uvitenhet til oppgitthet og fortvilelse når han er ferdig med sin presentasjon av ragnarok. Så sa han noe om noe annet.

Jeg er herved overbevist om at Grønnland skal smelte, renne ut i havet, og skape en istid i Europa i løpet av mindre enn ti år. Dette kommer til å skje helt plutselig. Og det er min egen feil.

Her kan du se filmen og få det på samme måte.

Jarhead

RORY: What is this?
LORELAI: Umm I'm just getting some of Luke's stuff together.
RORY: (Referring to an army-patterned miniskirt) This is Luke's?
LORELAI: No, this is mine. But I wore it with Luke when we went to see "Jarhead." I was trying to look kind of army, and something about the combination of the movie and the hot dogs at the Waterbury Cineplex made me sick in the parking lot, and Luke held my hair, and it was nice, and now I got to get rid of it.
RORY: Oh.
- Gilmore Girls episode 7.01


Jarhead: Noun. Slang for "Marine." Origin: from the resemblance to a jar of the regulation high-and-tight haircut. The Marine's head, by implication, therefore... also a jar. An empty vessel.

Filmen har med andre ord en god, og muligens passende tittel. Ikke fordi mennene er tomme glass, men fordi de like fullt forandrer seg som om det skulle være tilfellet.



En god film. Selv om jeg ikke vet alt for mye om emnet føler jeg at måten filmen er laget på, på en god måte trekker en parallell til det som skjer inni hovedpersonen. Og det som skjer med hovedpersonen virker som en realistisk beskrivelse av livet til en soldat. En soldat som er 20 år og dum nok til å skrive under på en kontrakt.

Det tok lang tid før situasjonens alvor gikk opp for meg. I begynnelsen har filmen hele tiden en mild, humoristisk undertone. Denne undertonen forsvinner bare langsomt, uten egentlig å bli erstattet av noe annet. Så er det plutselig ingenting igjen til å avbalansere de mørkere øyeblikkene.

Jeg tror det er viktig at denne filmen er basert på en bok fra en faktisk marinesoldat. Det gir filmen en autentisitet den ellers hadde hatt vanskelig for å oppnå. Det gir også historien et deterministisk preg, som i hvert fall får meg til å tenke at soldater bør ha bedre hjelp til psykisk helse når de kommer hjem, enn det denne mannen har fått.

A man fires a rifle for many years. And he goes to war.
And afterwards he comes home.
And he sees that whatever else he might do with his life
build a house, love a woman, change his son's diaper
he will always remain
a jarhead.

And all the jarheads, killing and dying,
they will always be me.

We are still
in the desert.

Desperately Seeking Susan

RORY: So, are you gonna tell me what it is you two are fighting about?
LORELAI: I’m not fighting.
RORY: Okay, are you gonna tell me what it is you’re not fighting about that keeps you from talking to each other ever again?
LORELAI: What about Desperately Seeking Susan?
RORY: What about, my mother is two?
LORELAI: Never saw it – Angie Dickinson?
RORY: You’re impossible.
- Gilmore Girls episode 2.19

Romantisk komedie alla 1985. En forstadsfrue med en selvopptatt og ikke spesielt pen ektemann kjeder seg med sitt eget liv. Heldigvis slår hun hodet, får hukommelsestap og blir forvekslet med den rebelske og rotløse Susan (Madonna). Hun møter fantastisk pene Aidan Quinn og har en helt samvittighetsløs affære med ham (også etter at hun får hukommelsen tilbake). Det er også helt i orden i en sort-hvitt verden. Og stort mer enn det er det vel egentlig ikke å si.

Det bør kanskje nevnes at jeg endelig oppnådde enn viss forståelse for at folk lot seg rive med av 80-tallets popkultur. Svaret er såre enkelt: Madonna. Sexy, rocka, 27 år gamle Madonna, som fikk meg til å ønske meg alt hun omga seg med - hele filmen gjennom.

View from the Top

LANE: It's just one false move, one misstep, and I'll ruin it. I'm still making mistakes, Rory. Example "a" - I'm pregnant. I can't be making mistakes when I'm a mother. I'm not the person I need to be to be able to do this. I'm not perfect yet. I'm so not perfect.
RORY: You don't have to be perfect. I mean, even Gwyneth Paltrow makes mistakes, like "Shallow Hal" and that other movie that nobody saw where she played a stewardess. So who's perfect? Nobody. Not even mothers.
- Gilmore Girls episode 7.02




Big hair, short skirts and service with a smile!

Morsom, ekstremt light og likevel underholdende. (Muligens bortsett fra hvis du er mann). Ikke akkurat kvalitet, men i sammenlikning med Coyote Ugly og en hvilken som helst annen romantisk komedie med LeAnn Rimes soundtrack holder den absolutt mål.

Det skjer vel egentlig ikke stort, men budskapet er ”reach for the stars” og ”intet er større enn kjærligheten”, alt på en gang. Det handler om å lengte seg bort, om å drømme stort og om å oppdage de sanne verdiene livet har å by på. Every good pilot needs a co-pilot.


Christina Applegate er alltid en vinner, - selv om det skal sies at dette ikke er hennes beste opptreden – og Gwyneth Paltrow gjør rollen som blond, men strebersk sørstatsjente riktig så overbevisende. Det kommer et tidspunkt i filmen der du faktisk ønsker henne hell og lykke i alle hennes bestrebelser (det er heller ikke så mange). Og som en jente fra den lille harrybyen Stavanger kjenner jeg meg faktisk litt igjen i å ønske seg mer enn en Toblerone fra den lokale taxfree’en.


Vi ler litt av passasjerer med flyskrekk, skjeløyde menn og sugemerker. Det kommer et trist øyeblikk der vår heltinne befinner seg et øyeblikk i limbo, før hun ledes på riktig vei av sin overmenneskelige mentor spilt av den alltid fantastiske Candice Bergen. Og wham-bam-thank-you-ma’am, vi har en happy ending som ikke kommer overraskende på noen.

Dette er en film du trygt kan se i bakrus :)

Fame

NICOLE: Yeah, Lorelai, really, we can do all this.
LORELAI: No, you are our guests and you deserve to get what you're paying for.
LUKE: We're not paying.
LORELAI: No, no, but this is where you start paying - in sweat.
LUKE: What?
NICOLE: Fame, right?
LORELAI: Yeah, Debbie Allen. In sweat. I just loved how she said that.
- Gilmore Girls episode 3.19

…something..forever?

Jeg satt i timevis og ventet på den storslåtte opptredenen som jeg hadde forstått at denne filmen skulle være,- en slags maratonaction i fantastisk sang og dans. Det kom riktignok en riktig tone her og der, og det var flere av skuespillerne som kunne løfte foten over hodet, men bortsett fra det var det stort sett spandex og tights og en hel haug med mennesker som ikke helt visste hvor veien skulle gå. Sånn sett trekker filmen en ganske god parallell til 1980 generelt.

Rask oppsummert kan filmen beskrives som en alt-i-ett sesong av Beverly Hills 90210, der alle tenkelige ungdomskontroverser og problemer blir tatt opp. Har du sett alle ti sesongene vet du at dette kan bli litt mye. Særlig når det er most inn i to timer sammen med en kombinasjon av puddelrocksveis, ghetto blastere og kviser du skal lete lenge etter å finne maken til. Vi har alt fra enkle problemer som å finne seg selv og sin egen identitet, til tverkulturelle forhold, tenåringsgraviditet, homofili, fattigdom, lese-og-skrive vansker, alkoholproblemer og ikke minst "nakenhet foran kamera: ja eller nei?".

Jeg TROR det er meningen vi skal sitte igjen med en følelse av å kunne mestre alt. Det gjør jeg på mange måter også, men mest fordi jeg så hele filmen og motstod fristelsen til å midtveis løpe en runde rundt huset i håp om å bli truffet av en bil og dermed slippe å se resten. Det stemmer; jeg er herved blitt usammenhengende. Akkurat som filmens plot.

…og med referanse til bildet under: ja, den ene er en mann.

Takk Gud for at det er over!

Bonnie and Clyde

Lorelai is questioning Luke on what movies he's seen because they are planning to rent å movie

LUKE: Just get anything, please.
LORELAI: "Chinatown"?
LUKE: Anything at all.
LORELAI: "Bonnie and Clyde"?
LUKE: A video game would be nice also.
LORELAI: "It Happened One Night"? "His Girl Friday"? "Treasure of the Sierra Madre"? "Diner"?
LUKE: I saw "Mr. and Mrs. Bridge."
LORELAI: Oh. My house, eight o'clock. We have such work to do.
- Gilmore Girls episode 4.05






Faye Dunaway og Warren Beatty er ikke bare et ekstremt pent par. De er også gode skuespillere som har en fantastisk kjemi. Det er disse to som ene og alene løfter filmen fra ”uinteressant, med banjomusikk” til ”sjarmerende, overraskende og spesiell”.

Filmen Bonnie and Clyde var noe helt annet enn jeg hadde forventet meg. Mest fordi jeg ikke egentlig kjente historien den er bygget på, men hadde et litt forvrengt bilde av det beryktede paret. Et bilde skapt av popkultur referanser og Jay Z sanger blir altså sjelden komplett.

Det viktigste jeg lærte av filmen var at Bonnie og Clyde ikke opererte alene, men sammen med en gjeng idioter. Det er tydelig at de hadde klart seg mye bedre uten det imbisile vedhenget bestående av C.W., Clydes bror Buck og hans kone Blanche (som ikke kan beskrives som noe annet enn hysterisk og shrill). Blanche beviser en gang for alle at kvinnemennesker i 30årene var de mest irriterende i historien, og at det er jammen godt menn har fått retten til å si ”ta deg sammen”. Sammen er ihvertfall de tre vedhengene (nesten) egenhendig ansvarlig for det brutale drapet på et av historiens mest romantiserte par. Muligens skal også pressens makt ha noe av skylden. Jeg sitter igjen med en tanke om at dumhet er den verste formen for ondskap. Den lar seg ikke stanse. Dette gjelder for begge sider av saken.

Filmen er også interessant i et filmhistorisk perspektiv. Da den utkom i 1967 brøt den med mange normer innenfor den tidens film i forhold til sex og vold, og regnes den dag i dag for å ha en av historiens blodigste endinger. Det er på grunn av dette at filmen regnes som en milepæl for starten på det nye Hollywood, som vi i dag kjenner så alt for godt.


En av de tingene jeg likte best ved filmen var opplesningen av Bonnie Parkers dikt. Disse ga karakteren hennes i filmen en dybde den ellers ville manglet, og gjorde at hun plutselig var menneskelig og mye lettere å relatere seg til. Her er slutten på diktet hennes ”The Trail’s End”:

Some day they'll go down together;

They'll bury them side by side;

To few it'll be grief--

To the law a relief--

But it's death for Bonnie and Clyde.

Titanic kan gå og legge seg. Dette er herved min nye go to film når det kommer til tragedie og romantikk.

Autumn in New York

DEAN: So, uh, compromise.
RORY: What?
DEAN: You go look at the astronomy section, we’ll go see Lord of the Rings, and on the way home we’ll rent Autumn in New York and mock it for the rest of the afternoon.
RORY: With full-on impressions?
DEAN: With full-on impressions.
RORY: Deal.
- Gilmore Girls, episode 2.15

Kysse, gråte, kysse, gråte, kysse og gråte samtidig, juletre, life lesson, rulletekst med hviskesynge stemningsmusikk. Ingen trenger se denne filmen for å vite hvordan den ender. Til og med Richard Gere ser ut til å ha blitt tynn i håret. For komplett handlingsreferat, se billedserien under.

American Gigolo – The Ultimate Chick-flick

LORELAI: Excellent. Now, we are about to commence the first leg of our evening. Our dear friend Lane is about to get married, and it is our job to make sure we give her one night and one headache she will never forget!
LANE: Hear, hear!
LORELAI: Now, our first stop is the Black, White and Read Bookstore, where we will sneak in our booze and our treats and proceed to get drunk and watch tonight’s feature, American Gigolo!
SOOKIE: Featuring a little full-frontal from Mr. Gere himself.
LORELAI: All right! Let’s go to the movies!
- Gilmore Girls episode 6.19



Denne filmen har alt! Krim, romantikk, selvoppofrelse, resignasjon, motetabber, drama, kjææærlighet og ikke minst mannlig nakenhet. Alt sammen så gjennomført mislykket at det er en fornøyelse å gjøre narr av. Selvsagt bortsett fra den mye omtalte nakenheten. Richard Gere er nemlig ikke som god vin, men snarere tidløs, og smaker god årgang selv i 80–tallets grelle fargeskjær. Den nye tv serien Hung, som går på NRK om dagen, har mye å lære av denne filmen.

Dialogen i filmen er det ikke mye å si om, annet enn at den generelt er ufattelig dårlig. Særlig den ”tøffe” Detective Sunday er en fornøyelse å se på. En mesterlig kombinasjon av et elendig manus og dårlig skuespill. Jeg må også smile over den romantiske problematikken ved å date en gigolo: ”When we make love you go to work. I can’t give you any pleasure.” Kjempeproblematisk.

Spenningsnivået som følger med filmens mordgåte når ikke akkurat stormfulle høyder for min del, men det er heller ikke noe jeg savner. Skurken er akkurat passe slem, urettferdigheten akkurat passe drøy og løsningstvisten akkurat passe opplagt. Denne filmen kan med andre ord følges selv etter en halv kartong vin. Gjerne i godt selskap.

Hvem Lauren Hutton (den kvinnelige hovedrollen Michelle) er har jeg ingen anelse om, og det var det tydeligvis ingen utover 80-tallet som brydde seg om å finne ut av heller. Hennes skuespillerkarriere har simpelthen forduftet etter hennes lite imponerende innsats i denne filmen. Så var det også forfriskende å se den mannlige hovedrollen være midtpunktet uten sidestykke i en romantisk komedie for en gangs skyld.

Og er ingenting av dette nok til at du kan more deg, kan du kanskje likevel finne glede i at American Gigolo utkom i 1980, fortsatt i synthesizerens morgen. Du vet hva det betyr? Full guffe med synth hver gang det skjer noe i spekteret middels- til veldig dramatisk. Jeg smilte ihvertfall hver gang, bare av denne enkle effekten.

Så: i tillegg til å sette vår alles kjære Pretty Woman i et nytt lys, er altså American Gigolo i seg selv legendarisk, og også mye større i underholdningsverdi.

Frem med vinglassene jenter!

Annie Hall

LORELAI: My mood is fine.
RORY: You’re still mad at Sherry.
LORELAI: No, I’m fine, and I’m fine to drive. Although sometimes, when I’m driving and it’s dark like this, I get the sudden urge to turn the wheel into oncoming traffic.
RORY: No, do not do Duane from "Annie Hall!"
LORELAI: I can see the flames, I can smell the smoke. . .
RORY: I hate this bit.
- Gilmore Girls episode 3.06






Dette er en film som får meg til å ønske singeltilværelsen velkommen med åpne armer. Etter å ha fordøyd filmen i noen timer sitter jeg igjen med følgende: forhold er slitsomt og går hånd i hånd med et forferdelig sexliv. Annie Hall er kanskje en god film, men personlig synes jeg faktisk den ble litt for virkelighetstro. Du forventer ikke å vri deg i stolen i halvannen time når du setter på en romantisk komedie. Men dette beviser muligens bare Woody allens geni.

Både Alvy Singer (Woody Allen) og Annie Hall (Diane Keaton) er like irriterende som de er sjarmerende. På hver sin måte selvsagt. Og i kombinasjon blir de til tider uutholdelige. Alene tror jeg at jeg kunne finne Annie Halls klønete og vimsete personlighet litt elskverdig, og det er ingen tvil om at hennes litt mislykkede og sammensatte klesstil hadde vært et interessant eksperiment å replikere. Hun er på mange måter som andre heltinner både før og siden. En 70’talls versjon av Audrey Hepburns Holly Golightly og Molly Ringwalds Andie Walsh. Det er noe med damer som bruker hatt.

Med et enestående manus, fantastiske skuespillere og Woody Allens helt spesielle nevrotisisme til å fargelegge regien, burde Annie Hall være en fornøyelig opplevelse fra ende til annen, men jeg klarer ikke glede meg.

Til tider virker filmen nesten som en lang oppramsing av gode replikker, og det er i så henseende ingen tvil om at Woody Allen (sammen med Marshall Brickman) har et talent skjult bak alle nevrosene. Skulle du noensinne være i mangel for ord når det kommer til livet, kjærligheten eller penismisunnelse er denne filmen definitivt stedet å hente inspirasjon og visdom. Disse kan for øvrig sies å være filmens hovedtema. Ihvertfall hvis vi bytter ut penismisunnelse med en mer generell form for navlebeskuende psykoanalyse. I Woody Allens verden er det nemlig nødvendig for helt (eller nesten) normale mennesker å gå til psykolog fem ganger i uken i femten år uten fremgang.

Annie: So I told her about, about the family and about my feelings towards men and about my relationship with my brother. And then she mentioned penis envy. Do you know about that?
Alvy: Me? I'm, I'm one of the few males who suffers from that...
Annie: She said that I was very guilty about my impulses towards marriage and children. And then I remember when I was a kid how I accidently saw my parents making love.
Alvy: Really. All this happened in the first hour? That's amazing. I'm off fifteen years. You know, I have nothing like that.
Annie: I told her my dream and then I cried.

Og slik holder de på, i noe som virker som en liten evighet, og diskuterer film og litteratur og seksuelle problemer. Særlig seksuelle problemer. De seksuelle problemene blir diskutert i så stor grad, og til så liten nytte at jeg har fått ny tro på å skyve ting under en stol og la dem bli der. Og jeg skal bli psykolog?

Filmen har også sine små, søte, romatiske øyeblikk, men det eneste jeg kan huske er faktisk at det skal kokes hummer, og at det er et helvetes rot (unnskyld språket).

Filmen avsluttes med en slags forklaring på elendigheten der Alvy ordlegger seg slik:
Alvy: I thought of that old joke, y'know, the, this... this guy goes to a psychiatrist and says, "Doc, uh, my brother's crazy; he thinks he's a chicken." And, uh, the doctor says, "Well, why don't you turn him in?" The guy says, "I would, but I need the eggs." Well, I guess that's pretty much now how I feel about relationships; y'know, they're totally irrational, and crazy, and absurd, and... but, uh, I guess we keep goin' through it because, uh, most of us... need the eggs.

Det eneste jeg egentlig sitter igjen med er følgende beskrivelse av filmens forhold, og mitt fornyede litt desillusjonerte syn på forhold generelt:
”You only give me books with the word death in the title.”

Charlies Angels: Full Throttle

[Lorelai and Sookie are sitting at the table going over paperwork. Michel is seated on the floor in front of the TV.]
LORELAI: Michel, you've been setting that machine for 20 minutes now.
SOOKIE: The man can't live without his dog show.
MICHEL: Ugh. I could just kill my cable provider. "No Westminster dog show, but please enjoy Charlie's Angels: Full Throttle 24 hours a day."
- Gilmore Girls episode 4.16







Litt i tvil om hvor mye jeg skal gidde å skrive om denne litt over to timer lange musikkvideo liknende spillefilmen. For filmen har virkelig alle elementene som trengs for å lage en helt ok musikkvideo. Damene er både pene og sexy, og som seg hør og bør er de ihvertfall halvparten av tiden ikledd kostymer jeg bare kan anta er kjøpt hos en variant av Kondomeriet med litt større varelager. Jeg tror rumpa til Cameron Diaz fikk like mange nærbilder som ansiktet hennes. Helt ærlig.

Videre består filmen av forskjellige danserutiner til gamle slagere som Hammertime, komplett med et vovet innslag av Pussycat Dolls som danser(?) iført nettingstrømper, undertøy og ridepisk til temaet fra Pink Panther. Denne Charlies Angels filmen har også tatt en merkelig og litt vågal vending med tanke på casting. Jeg refererer blant annet her til at Bruce Willis har en rolle i filmen på knapt to minutter (hvis vi legger godviljen til), mens Matt LeBlac har en av de mannlige hovedrollene. Men dette er kanskje snobberi fra min side.

Parodiering virker som et gjennomgående tema i filmen, og dette blir gjort særlig tydelig i en scene der jentene er utkledd som Crime Scene Investigators. Dessverre er det ikke alltid like tydelig om actionscenene er ment å være morsomme, eller om dette er en uheldig bivirkning av at det var så ufattelig morsomt å spille inn filmen. (Se rulleteksten). Filmen virker på meg som en fullstendig gjennomført parodi på The Matrix, Kill Bill og ellers alle filmer med raske biler, helter i fritt fall og store eksplosjoner. Det kunne bare vært fint om det så litt virkelig ut.

Superskurken Demi Moore var likevel et lyspunkt. Igjen er det bare synd at hun ikke får briljere før helt i slutten av filmen, og bare for en kort stund.

Dersom det finnes en følelsesmessig undertone i filmen er den godt skjult, og det frister heller ikke særlig å begynne å lete.

Dette er en verden fylt med fart, moro, halvnakne damer og motorsykler. Det er en verden med sin helt egne logikk, og kan man reglene kan man heller ikke feile. Dessverre kan ikke jeg reglene og det blir dermed dirkete umulig å følge heltinnenes raske deduksjoner frem mot mysteriets løsning. Underholdende? Ja. Interessant? Kan kanskje diskuteres.




Dette er en film du setter på som bakgrunnsunderholdning en varm sommerdag. Så trenger du ihvertfall ikke skifte kanal i reklamepausene på MTV.

Enough said.

2001: A Space Oddyssey

CHRISTOPHER: Excuse me - one Compact Oxford English Dictionary please.
ANDREW: Ok.
RORY: Dad no, it costs a fortune.
CHRISTOPHER: You need something to remember this visit by.
ANDREW [bringing a very large and heavy book]: Here you go.
CHRISTOPHER: Holy mother. This is the monolith from 2001.
- Gilmore Girls episode 1.15






Ærlig talt: om jeg aldri ser en annen film om en mystisk sort monolitt igjen er det helt i orden for meg. Likevel må 2001: A Space Odessey ses. Helst flere ganger. Om enn bare for å forstå David Bowies inspirasjonskilde til albumet Space Oddity, som i min mening også er filmens sanne tittel. Det er nemlig ikke mye av innholdet i denne filmen jeg ikke finner en smule merkelig. Dobbel nektelse :)

Med tanke på at filmen utkom i 1968 er den usedvanlig godt laget. Allikevel satt jeg de første tyve minuttene av filmen og ønsket meg eg sidemann slik at jeg kunne si ”vekk meg når det skjer noe”. Det er nemlig først etter omkring tyve minutter det introduseres noen form for replikker. Frem til dette tidspunktet har filmen omhandlet menneskeliknende aper og en del filming i rommet både i og utenfor romfartøy, alt sammen tilsatt en heftig dose klassisk musikk. Og klassisk musikk til bilder kan jeg altså få nok av. Tydeligvis.

Filmen er inndelt i fire deler. Den starter for millioner av år siden og viser et samfunn med menneskeliknende aper. Det er her den mystiske monolitten dukker opp for første gang. Og når jeg sier dukker opp er det nettopp det jeg mener. Plutselig en morgen står den godt plantet i bakken som om den alltid har vært der. Andre del flytter oss millioner av år fremover i tid, til den ekspedisjonen som oppdager monolitten begravd på månen og ser dette som bevis på at det en gang må ha fantes liv her. Monolitten sender her ut et kraftig radiosignal rettet mot Jupiter, som leder oss inn i del tre ”18 måneder senere” og The Jupiter Mission. Et mannskap og en tenkende og snakkende datamaskin er sendt mot Jupiter for å følge radiosignalet og finne hva det var rettet mot. Her blir problematikken med kunstig intelligens tatt opp, og filmen når nye, og noe skrekkfilmartede høyder. Det siste og avsluttende kapittelet er kalt Jupiter and Beyond the Infinite. En tilsvarende monolitt som den funnet på månen blir oppdaget i banen rundt Jupiter. Bowman, den eneste overlevende fra The Jupiter Mission forsøker å nærme seg den i en romsonde og det er her syretrippen slår inn. Alt fra dette punktet av må jeg helt ærlig innrømme at gikk langt over hodet på meg. Bowman blir sugd inn i et fargespill og mystisk utenomgjordisk landskap, og alt publikum ser er vekselvis lysende farger og figurer og et nærbilde av Bowmans vettskremte øye.

Så blir det enda verre. Tilsynelatende er vi tilbake i en eller annen form for virkelighet. Vi ser Bowman se seg selv fra forskjellige perspektiver, mens han blir sprangvis eldre. Til slutt ligger han som gammel mann i sengen sin. Her finner monolitten det for godt å dukke opp igjen, og den gamle Bowman blir forvandlet til et foster i en lysende kule. Et stjernebarn som overser jorden fra rommet. Det er ikke til å unngå å få med seg at dette fosteret, og jordkloden sett fra rommet har en slående likhet som er nesten vakker. Kanskje var dette hele poenget?

2001: A Space Odyssey tar opp mange interessante tema. Fra menneskets evolusjon, utenomjordisk liv og teknologi til problematikken med kunstig intelligens, fravær av emosjoner og moralsk rett og galt omkring dette. Filmen kan til tider være slitsom, og den anbefales på det sterkeste å ses i godt selskap fremfor alene, men: den anbefales.

Det finnes en uendelig mengde tolkninger av både filmens handling og monolittens mening, men det eneste som egentlig er klart av filmen er at monolitten spiller en rolle først for apenes utvikling, og så for menneskets. Den siste replikken i filmen omhandler monolitten og konkluderer med følgende: "Its origin and purpose still a total mystery".

16 Candles og mysteriet Molly Ringwald

LORELAI: Then I turned to Taylor, and I said: "Taylor Doose, if you don't put us back on the map, it will be Molly Ringwald giving her underwear to Anthony Michael Hall and he shows it to a roomful of boys who've all paid a dollar to see it."
- Gilmore Girls episode 6.06





80-talls fenomenet Molly Ringwald er og blir en gåte. Hun har riktignok en viss sjarm med sine lange lemmer, utstående lepper og rødhårede guttesveis, men lenger enn det tror jeg ikke det er mulig å strekke seg. Hvordan det er mulig å sammenlikne henne med tidligere generasjoners Audrey Hepburn kommer jeg nok aldri til å forstå. Så var jeg heller ikke seksten år i 1984.




For det er nettopp det filmen handler om. Dagen Samantha Baker (Molly Ringwald) fyller seksten år, og videre om hennes forelskelske i den (muligens ikke?) uoppnåelige Jake. Komplett med et sammensurium av biroller og parallellhistorier som kan få selv en dreven multitasker til å miste fokus. Jeg nevner i fleng: Jake og Carolines skrantende forhold, Samanthas søsters kommende bryllup og forberedelsene der omkring, en gjeng med navnløse nerder (deriblant Anthony Michael Hall) og deres søken etter …gud vet hva egentlig? – for ikke å glemme den kinesiske utvekslingsstudenten Long Duk Dong på eventyr i Amerika. Den siste rollen må forøvrig betegnes som noe rasistisk, og minner i grunnen litt om Holly Golightlys husvert til tross for at det i det minste her er brukt en etnisk asiater. Problemet med det brede spekteret av karakterer å følge er ikke at historiene er for kompliserte, men heller at de kan bli litt slitsomme til tider. Dette kan også være en bi-effekt av de irriterende – og insisterende - lydeffektene filmen er full av.

16 Candles er med andre ord ikke alltid like morsom. Den har likevel sine lyse øyeblikk, og sett med lyden av kan det være underholdende å følge med på moten alene. Det blir nesten nostalgisk å minnes om tiden det fantes egen telefonlinje til jenterommet, polaroid kameraer og floppy discs (disketter). Selv om filmen er fylt til randen med klisjeer (som seg hør og bør for en tenårings - romantisk komedie) er det likevel noen av dem som fungerer. Familiedynamikken hos familien Baker sitter som et skudd, og både den overfladiske storesøsteren, den irriterende lillebroren, den søte pappaen og de misforståtte besteforeldrene virker autentiske.

Grandma Helen: Oh Sam, let me take a look at you. Fred, she's gotten her boobies.
Grandpa Fred: I better get my magnifying glass. Ha Ha Ha.
Grandma Helen: Oh, and they are so PERKY.
[reaches to cup them]
[cut to:] Samantha lying on her bed
Samantha: I can't believe my grandmother actually felt me up.

Min favorittscene er definitivt bryllupet til Samanthas søster. Mesterlig spilt av Blanche Baker males et bilde av mange fremtidige år i et halvseriøst ekteskap mens bruden må ta seg en pustepause på vei ned alteret og vrenger av seg både strømper og underskjørt på kirketrappene. Den viktigste scenen er nok likvel helt klart den Lorelei refererer til i sitatet øverst på siden, som viser at livet er like komplisert i alle aldre og at ingen god gjerning går ustraffet.



Og til slutt er lærepengen at å sende lapper i skoletimen når du er seksten år har alltid vært, og vil forbli en risikosport. Som noen ganger lønner seg ;)








Og sangen Happy Birthday:
http://www.youtube.com/watch?v=hLmXAqNOqeA

Prosjektstart: Uke 45

Filmene denne uken er valgt litt tilfeldig etter hva jeg har i samlingen min. Filmene i uke 45 vil bli:

Charlie's Angels Full Throttle

Annie Hall

2001: A Space Odyssey

16 Candles

Her bør det jo være noe for enhver smak, og jeg gleder meg faktisk til å komme i gang!

Stay tuned :)